«Så lenge du er laiv, er det håp»

- Hva som er godt... i mitt liv..? Axel Jensen tar setningen på to pust, der han ligger på den sagnomsuste madrassen Nimbus i sitt hjem i Ålefjær utenfor Kristiansand.

I dag møtes formannskapet i kommunen for å avgjøre om den dødssyke forfatteren, «som har levet noe lenger enn man kan forvente», fremdeles skal få nok hjelp til at han kan bo hjemme. I praksis handler det om hvorvidt han kan fortsette å skrive.

Hjemmerespiratoren, som binder ham til livet, tillater ham bare å snakke på utpust. Diagnosen er ALS, en komplisert medisinsk situasjon som innebærer at alle kroppens muskler svinner. Axel Jensen snakker på vegne av en gruppe som vanligvis ikke er i stand til å ytre seg, langt mindre protestere, når byråkratiet tar kvelertak. Jensens stemme er skarp, om den er aldri så langsom.

- Det gode? At Prathiba og jeg har feiret sølvbryllup, 25 år som har vært de beste i mitt liv. Jeg synes det er godt å ikke bare vite, men også oppleve hver dag, at det er så mye varme og godhet rundt meg. Jeg skulle ønske jeg kunne leve i hundre år til for å gi noe tilbake. Hva er godt i ditt liv?

Hva skal man svare på det, her man sitter med førlighet i alle lemmer, litt forsiktig på stolen ved siden av sykesenga? Engstelig for å sparke borti noe som får Nimbus til å vibrere, og plastrøret i Jensens strupe til å plage ham mer enn det behøver. Man kunne kanskje svare at det er godt å ha råderett over sitt eget liv. Det mener enkelte i Kristiansand kommune at Axel Jensen ikke trenger. Han ligger jo bare der og dør allikevel.

- Det ville vært lettere å svare, hvis du spurte hva som er vondt i livet. Men gleden over å skape noe av varig verdi, med et visst preg av originalitet, er stor. Tanken på at den norske litteraturen hadde vært enda fattigere hvis ikke jeg hadde eksistert. Jeg har sju bøker på beddingen. Nimbus-artiklene fra Dagbladet skal redigeres til en bok. Jeg lurer på om jeg skal kalle den «Pasienten i periferien».

Sluttet å spise

Det humrer i Axel Jensen, og det skyldes ikke respiratoren. Han er en lun, underholdende og bitende samtalepartner. Det er hyggelig rundt ham, både i den blåmalte stua med Widerberg-bilder og i sykerommet, det tidligere biblioteket. Det første forfatteren ser når han åpner øynene er bøker. Maskinene, slangene og pillene, engangshanskene og klutene, er henvist til hjørner og sidebord.

En pleier uten hvit frakk kommer til. Hun gir ham valget: Kaffe i sugerør eller slimsuging? Han velger slimsuging, og det blir noen minutters pause. Axel Jensen har sluttet å spise, og lever ved en skjebnens ironi på Nutrilett. Iblant ispedd en dæsj whisky.

- Jeg pleide å være glad i agurker da jeg var liten, og sjokoladepudding, men nå synes jeg all mat smaker dieselolje. Én ting er sikkert, jeg skal ikke inn på noe gamlehjem, om jeg så skal surre meg fast til senga her under full TV-overvåking. Å gjennomføre disse bokprosjektene på et gamlehjem er utenkelig. Jeg opplever kommunens handlinger som forsøk på et juridisk, medisinsk og byråkratisk justismord.

Hvor Axel Jensen skal bo, er blitt en prestisjekamp i tungvektklassen, mellom Fylkeslegen - som mener han skal få nok hjelp til å bo hjemme - og kommuneadministrasjonen - som vil ha ham inn på Elvegaten alderssenter i Kristiansand. Eller Jante, som Jensen kaller byen.

- Tilbudet om å flytte til Elvegaten, der det går én nattevakt på 114 pasienter, kom da jeg våknet fra narkosen etter operasjonen som koplet meg til hjemmerespiratoren. Jeg trodde jo det lå i navnet at hjemmerespiratoren skulle holde meg hjemme. Kommunen må altså ha hatt et møte mens jeg lå der på operasjonsbordet. Jeg fant det uhørt, og på siden av all vanlig folkeskikk, at man finner en ny bolig til en medborger utenen gang å spørre vedkommende om han vil flytte. Elvegaten ble framstilt for meg omtrent som et høyfjellshotell, enda det rommet som var tiltenkt meg lå i de seniles fløy. Det skulle koste meg sju tusen kroner måneden å bo i dette uestetiske knølhølet, pluss 85 prosent av mine samlete inntekter. Jeg kunne ikke tenke meg en større ironi enn at jeg, som har skrevet disse bøkene om velferdspolitikken på planeten Oblidor, selv skulle havne i denne situasjonen.

Axel Jensens advokat, Øystein Vikstøl, er gammel toppbokser og klar til flere runder. I retten, om nødvendig.

- Vi støtter oss på Fylkeslegens vedtak av 13. mai 1997. Striden står nå om hva som ligger i begrepet «nødvendig helsehjelp», sier Vikstøl.

Litterær jam-session

Sist jeg intervjuet Axel Jensen, for tolv år og to liv siden, var han skipper i eget hus, på seilskuta «Shanti Devi». Han kom rett fra de sju hav til Aker Brygge, brunbarket og smidig. Han arrangerte poesifestival og skrev på en roman som aldri lot til å bli ferdig, for livet hadde så mange distraksjoner. Romanen kom omsider ut under navnet «Lul», men det er først nå - når kroppen har sviktet ham - at den litterære produktiviteten er på topp. De siste fire årene har han skrevet essay om Salman Rushdie, romanen «Og resten står skrivd i stjernene» og brennpunkt-boka «Den øredøvende stillheten».

- I mars kommer «Jumbo», en bok redigert av Olav Angell, som har gravd i mine gamle manuskripter. Vi har karakterisert det som en form for litterær jam-session. Så dikterer jeg en bok om den bisarre franske forfatteren Alfred Jarry, illustrert av svenske Pär Ekholm. Så kommer en samling historier jeg foreløpig har kalt «Nattpotten», sannsynlige og mindre sannsynlige fortellinger om steder jeg både har vært og ikke vært. Jeg er i ferd med å avslutte «Den lange søvnen», et portrett av filosofen Ivanovich Gourdieff, lite kjent i Norge. På trappene har jeg en bok om de baltiske folkenes lidelseshistorie, kalt «Syvhundreårsnatten», artikkelsamlingen «Blant sosialdemokratene» - og så husker jeg ikke så mye mer.

Kafka-pyramide

Axel Jensen må hvile litt igjen. Tungen er også en muskel. Hverdagen består i å diktere inn på bånd, hvile og slåss mot byråkrater. Kafka-pyramiden i helsevesenet, som Jensen kaller det. Den er bratt og farlig for en ALS-pasient, som ifølge medisinerne først og fremst skal unngå stress.

- Hjelpemiddelsentralen, sier Axel Jensen, og tar ordet på én pust. Det skyldes at han er blitt så vant til å si det.

- Man skulle kunne tenke seg en ordning der de sier, vel, denne pasienten vil trenge det og det og det, og til slutt vil han trenge en likkiste, helst på hjul. I stedet må du søke om hver jævla lille bit. En madrass blir jo sentral i en tilværelse som min. Det samme blir en rullestol, og trille-terskler til å komme seg fra rom til rom. Men når det omsider kommer en trailer, som er større enn dette huset, og en mann kommer ut for å levere tersklene dine, så kommer han ikke med alle du trenger, men med én. Det er en scene rett ut av min roman «Epp», der pasienten vil være død av utmattelse før han får godkjent anken over avgjørelsen om å nekte ham et trillebord. Det knirker i Nimbus, madrassen hvis navn betyr stråleglans. Sekretæren, som Kulturdepartementet betaler, klaprer på en PC i siderommet. Hun skriver ut nattas diktat. En time og fem minutter. Ikke verst for en mann som ifølge de medisinske prognoser skulle vært død for tre år siden.

- Kampen står om å få fullført mitt livsverk, sier Axel, og smiler blekt der borte på puten. Som «Lul» sier: «Så lenge du er laiv, er det håp.»

Axel Jensen