Sa mor

Espen Thoresen får lov til å gjøre som han vil av mora si. Bare han ikke er ufin.


MOR OG SØNN: - Hadde det ikke vært for den jævla musikken, så skulle jeg hørt mer på Petre, sier Eva Thoresen.

 - Jeg har vokst opp i et hjem fylt med kokain, sa sønnen.

 - Ja, du har jo det, sa mor.

- Jeg måtte ringe barnevernet når jeg trengte barnepike, sa sønnen.

- Ja, sa mor.

- Og når vi kom fra ferie, måtte tollerne rompesjekke deg for narkotika, sa sønnen.

- Jada, sa mor.

- Men det blei folk av deg likevel. Sa mor.

Det gikk ut til hele Norge.

FØRST PÅ RADIOEN,

og siden på TV. På XLTV. Sønnen var Espen Thoresen, moren var moren hans, den biologiske. Fru Eva Thoresen fra Svelvik i Vestfold. Den første moren i landet, i hvert fall i Svelvik, som er blitt med sønnen sin på TV.

- Dem som trur det har vært narkotika her, får bare tru det, sier Eva Thoresen.

Hun sitter i en dyp rød stressless i et gult hus hjemme i Svelvik og ler så det skraller.

- Han legger ut, vet du. Vi snakka om Amsterdam og hasjklumper og sånt, og så sa jeg at det måtte være bedre om publikum på ishockeykamper satt og sugde på en hasjklump enn at de drakk øl, for da lot de være å kaste flasker ut på isen. Jeg liker verken øl eller ishockey, så jeg brydde meg egentlig ikke spøtten. Det var det jeg sa. Folk som kjenner meg vet jo at det ikke er noe narkotika her hos oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fru Thoresen (63) har pyntet seg i marineblått og klargjort to plastposer med puter hun har sydd til eldstesønnen, Espen. Det er tirsdag, og hun skal på sin ukentlige tur til byen. Til NRK Petre og XLs «snakk-bar», der et panel bestående av mor Thoresen, sønn Thoresen, Trond Giske og Arne Berg skal diskutere ukas mediebegivenheter og kåre ukas dust. Fru Thoresen har ikke forberedt seg så veldig, hun pleier å stjele noen ark av Giske rett for sending, og da går det alltid bra. Det ligger ikke til familien Thoresen å være nervøs for sånt.

- Jeg tenker ikke på at dette kommer på TV eller radio, vet du. Skravla går jo så lett med disse gutta. Vi har det bare moro, og så kommer Espen og legger på og legger på, vet du, sånn som da jeg sto og venta på mannen min nede på bankplassen, sier fru Thoresen.

EVA THORESEN HADDE

vært på jobb i NKL og ektemannen Bjørn skulle hente henne på Bankplassen. Så kom det en horekunde forbi, han stoppet og sveivet ned ruta. Fru Thoresen gikk bort til bilen. Hun trodde han skulle spørre etter veien.

- Det syntes Espen var moro, gitt! «Vi så'kke mamma på tre dager!» sa'n i radioen. Hahaha.

- Og det ler du av?

- Ja. Espen og jeg alltid hatt det fryktelig moro sammen.

- Mannen din syntes ikke det var litt flaut, da?

- Å neeeida, sier Eva Thoresen så stemmen sprekker.

- Far lar ikke'no gå innpå seg han. Han er vant til meg, vet du. Far tar det helt kuli. Men en gang i forrige uke lo'n godt altså.

Far Thoresen, Bjørn, er pensjonert flymekaniker.

- Det var da Espen gjorde narr av Sonja og Harald.

- Da Harald fløy rundt på slottet i pyjamas, med tissen slengende ut av gylfen?

- Ja. «Herregud!», tenkte jeg da. Hele familien vår i Haugesund satt jo og så det på TV. «Det kunne'n latt være,» tenkte jeg. Men det er det som er XL altså. Og far lo godt, det gjorde'n.

Det var da Espen Thoresen ringte hjem til Svelvik for drøye to år siden, at Eva Thoresen debuterte på radio. Sønnen hadde Erik Bye i studio, og han visste at moren elsket Erik Bye. Han ringte hjem, sånn at de kunne snakke sammen.

- SIST ESPEN RINGTE

og lot meg snakke med Erik Bye, så var det dette med Verdikommisjonen. Vi blei enige om at en verdikommisjon burde bestå av Ole Paus og Erik Bye og meg. Det ville være godt nok, mente jeg, og det var han helt enig i.

- Ringte ikke Espen hjem og sa han var homofil også?

- Jo, det gjorde han. Og da sa jeg at det ikke gjorde noe, homofile er så snille og hyggelige at det er bare et pluss. Espen ringte en annen gang og sa han hadde tatt hasj og narkotika også. Han advarte meg ikke på forhånd da heller.

- Du synes ikke det kan bli litt mye?

- Nei, jeg synes dem er flinke der inne, jeg. Det er jo bare ungdom i NRK nå. De har et oppkomme av ideer, altså.

Eva Thoresen liker strengt tatt ungdommen bedre enn de eldre.

- Det er så mye kjedelig drittprat blant de eldre, vet du. Sykdomsprat og kjerringprat; de har ikke lært seg å si pytt-pytt. Jeg husker jeg sa til Espen en gang at han spiste altfor mye på restaurant. «Vi spiser på restaurant, dere kjøper ny lampe,» sa Espen. Det hadde han jammen rett i.

- NÅ MÅ VI GÅ. JEG SKAL

ha en leseprøve klokka halv to.

Eva Thoresen er blitt headhuntet av et reklamebyrå i hovedstaden etter innsatsen i XL.

- Det er fryktelig artig, altså. Forrige gang var det Shell. «Nå har vi badmintonsett til 98 kroner, har'u peiling, så kjører du innom Kjell, nei Shell». Noe sånt. Helt enkelt og godt betalt, sier Eva Thoresen.

I bokhylla ligger det et postkort fra NRK Petre, med bilde av Espen Thoresen på. Han har svart lue på hodet, han er ubarbert, og han røyker.

- Der ser'n fæl ut. Det hender jeg må slå opp i albumet for å se hvor nydelig han har vært; jeg sier det te'n når han ringer.

Eva Thoresen tar på seg kåpa, legger putene til Espen i baksetet og forlater Svelvik i den røde bilen sin.

I Oslo hadde november skrudd av lyset. Da fru Thoresen ankom NRK, hadde sønnen nettopp fortalt en liten direktesendt historie om hvor godt selunger egner seg som sjømannsbruder. Det er bare å stikke tissen i pustehullet på ryggen, hadde han sagt.

Eva Thoresen hadde spist middag i messa med Bjørn, og var blid og uanfektet. Det var ti minutter til hun skulle på lufta.

- Forrige tirsdag tok jeg toget til Nationaltheatret, sa mor.

- Der møtte jeg en sånn høy, kjekk gutt. «Du ser så mamma-aktig ut,» sa'n. «Jeg sier det med en gang,» sa'n, «at jeg er på kjøret og trenger penger til engangssprøyter. Jeg er så redd for å få aids,» sa'n.

«Usjameg, åssen har du kommet borti det surret her da?» sa jeg. Så ga jeg'n hundre kroner. Sprøytene kosta femogseksti. «Nå ljuger du ikke for meg! Dere er jo så fæle til å ljuge!» sa jeg te'n. «Nå går du og kjøper sprøyter og så kjøper du boller for resten,» sa jeg.

«Ja, det ska jeg gjørra,» sa'n.

- Han var så snål, altså. Jeg har jo tre sønner sjøl, vet du. Og sånne narkomane har jo en mor dem sg.

Sa mor og gikk på lufta.