Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Mark Lanegan Band - «Somebody's Knocking»

Så mørkt at det gjør vondt

Mark Lanegan Band er helt på høyden.

INSISTERENDE: Mark Lanegan Band er akkurat der de skal være på «Somebody's Knocking», mener vår anmelder. Foto: Travis Keller / Heavenly Records
INSISTERENDE: Mark Lanegan Band er akkurat der de skal være på «Somebody's Knocking», mener vår anmelder. Foto: Travis Keller / Heavenly Records Vis mer

ALBUM: Mark Lanegan har lenge vært en favoritt blant «mørkemennene». Ofte er det så dystert og tungt at det gjør litt vondt. Og det er bare å sette av tid. Med 14 låter snakker vi dobbel vinyl.

Den L.A.-bosatte amerikaneren fra staten Washington, med bakgrunn fra grønsjen og band som Screaming Trees og seinere Queens of the Stone Age, følger opp fine «Gargoyle» fra 2017 med «Somebody's Knocking». I mellomtida har han gitt ut «With Animals» (2018) med en gammel samarbeidspartner, Duke Garwood.

Synther

«Somebody's Knocking»

Mark Lanegan Band

5 1 6

Rock / psych-rock

2019
Plateselskap:

Heavenly Recordings / Border Music Norway

«Rått og tøft.»
Se alle anmeldelser

Men her er han altså tilbake med bandet. Lydbildet har vært ganske konstant på de siste albumene, med synther og trommemaskiner som blander seg med gitarøset. Men - det er uansett den mørke og gjennomtrengende stemmen til Lanegan som styrer showet. Den er like hypnotisk som altid. Til et visst punkt kan han sammenliknes med Nick Cave på hans siste album «Ghosteen», men Lanegan har et helt annet utgangspunkt og ikke minst en helt annen energi.

Synth-ballade

Lanegan & Co. går rett på, men det er som om det skjer noe med både tempo og energi fra låt nummer tre, de rocka høydepunktene «Night Flight to Kabul» og i særdeleshet pulserende «Gazing From The Shore» og høyenergiske «Stitch It Up».

Det er et fantastisk driv i de støyende gitarene og trommene, før de drar ned tempoet i «Playing Nero», med et riff som bygger på Joy Divisions «Atmosphere», og der den dype og smått dirrende stemmen, på grensa til «skummel», leder an i en ballade dynket i synth.

Tempoet økes noe i «Penthouse High», en hyllest til deppeband som New Order og Depeche Mode, men stemningen er den samme. «Don't you come inside this house / There's ghosts inside this house», messer en insisterende Lanegan, og du tror på hvert ord han synger.

«Paper Hat» er en annen, fin ballade, i likhet med «Playing Nero». For ikke å snakke om «She Loved You». Variasjonen er overraskende stor på dette albumet.

Duoalbum

Lanegan begynner å få en imponerende katalog, som også inneholder tre flotte duoalbum med Isobel Campbell i perioden 2006-2010, før «Blues Funeral», som også er Lanegans egen favoritt (sekser i Dagbladet), setter en ny standard i 2012. «Phantom Radio» (2014) følger fint opp. «Somebody's Knocking» er veldig i nærheten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media