«Så mye han skal savne»

«Han ville vært lei seg hvis han visste at han var dø. Rent ut sagt ergerlig. Ikke mere føle publikums jubel», skriver tidligere Dagbladet-kommentator Harriet Eide om Espen Skjønberg.

SOVNET STILLE INN: Skuespiller Espen Skjønberg sovnet stille inn fredag kveld, 98 år gammel. Foto: Berit Roald / NTB
SOVNET STILLE INN: Skuespiller Espen Skjønberg sovnet stille inn fredag kveld, 98 år gammel. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Etter nyheten ble kjent om at Espen Skjønberg sovnet stille inn fredag, har kondolansene strømmet inn fra flere kjente.

Ellen Horn sier hun hadde enorm respekt for Skjønberg.

- Det er et stort, stort tap for norsk teater og scenekunst, sier Horn til NRK.

Skuespillerkollega Anne Marie Ottersen jobbet med Skjønberg på Nationaltheatret fra 1970. Hun sier Skjønberg beholdt spillegleden til det siste:

- Han krevde veldig mye av seg selv, og av folk rundt seg. Men han var veldig morsom å spille med, så det var en veldig fin erfaring for meg, sier Ottersen til NRK.

«Ble den største»

Harriet Eide og Lars-Christian Andersen Loftstad skriver minneord for Espen Skjønberg i Dagbladet.

«Den største skuespiller jeg noen gang har sett», skrev en av Europa fremste iscenesettere, Braham Murray om Espen Skjønberg i sin selvbiografi.

Og Murray var godt vant. Han startet Royal Exchange Theater i Manchester og arbeidet med Vanessa Redgrave, Tom Courtenay og Judi Dench blant mange, skriver Harriet Eide.

Hun skriver videre:

Og med Espen Skjønberg som han hentet til teatret til stadig nye seire.

Espen var godt vant med suksesser, priser og berømmelse. Også i Norge ble han den største.

Nå er livet ebbet ut. I går kveld lukket han øynene, 98 år gammel, for godt på Jødisk bo- og servicesenter i Oslo, der han har fått det best stell og vært omsluttet av omsorg de siste åra. Men Espen hadde ikke planer om å dø. Som 93-åring fikk han ny hofte, og ble seinere svært syk. Jeg besøkte ham på sykehuset, skriver Harriet Eide.

Han fortalte med iver at det kanskje ville ta et år før han var helt seg sjøl igjen. Og det skulle ikke stå på ham. Han hadde enda en rolle å se fram til.

Det ble Firs i Tsjekhovs «Kirsebærhaven» på Nationaltheatret, den gamle tjeneren som herskapet glemmer på godset når det forlates.

Enda en gang fikk han oppleve publikums lykkelige applaus. Firs ble hans siste triumf i en evig rekke av finstemte suksesser.

FAR OG SØNN: Dagbladet møtte Espen Skjønberg (95) på Jødisk Bo- og seniorsenter sammen med sønnen Jo Skjønberg i 2020.. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
FAR OG SØNN: Dagbladet møtte Espen Skjønberg (95) på Jødisk Bo- og seniorsenter sammen med sønnen Jo Skjønberg i 2020.. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

«Stri og beinhard»

Han ville vært lei seg hvis han visste at han var dø. Rent ut sagt ergerlig. Ikke mere føle publikums jubel. Vite at han ikke enda en gang skulle trenge inn i en rolle og levendegjøre mennesket på scenen. Ikke lenger bli stoppet på gata av unge som gamle som bare måtte si ham hvor stor han var for dem.

Og som opplevde Espen som ydmyk og beskjeden. Det var han så langt ifra. Men han var god i den rollen også. Espen var stri og beinhard i krav til seg selv og andre på scenen. Ikke alltid den letteste å samarbeide med. Var ikke ettergivende, verken på scenen eller privat.

Men ros fikk tårene hans til å renne.

Jeg er helt bløt, kunne Espen hikste. Ros fikk han aldri nok av. Men si ikke at han var folkekjær. Han foraktet det begrepet.

Det er så mye han skal savne.

Ikke skal han lenger nyte å være midtpunkt i selskap, der gjester kunne bli fjetret bare av hans nærvær.

Skuespiller Espen Skjønberg ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk scenekunst i 2007. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB .
Skuespiller Espen Skjønberg ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk scenekunst i 2007. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB . Vis mer

Filmdebuterte som sjuåring

Espen Skjønberg ble født i Oslo, eller Kristiania som den het den gangen, 7. april 1924. Foreldrene hadde ønsket seg ei jente, og i dagboka skrev moren til og med at sønnen var mindre pen. Ettersom storebrødrene het Per og Pål, ble det selvsagt Espen for yngstemann. Og selv om Askeladden etter hvert både skulle finne seg en prinsesse og vinne halve kongeriket – og vel så det – var ikke oppveksten akkurat preget at et harmonisk hjem. Uten at Espen ble videre preget av det.

- Jeg tok ingen skade. Så mor og far at noen av oss barna ble ute av oss av kranglingen, var det opp med alle vinduer og vifte ut sorgen. Dermed var vi ungene rolige igjen, fortalte Espen i et intervju med Dagbladet.

Både faren Conrad Eugene og moren Henny var skuespillere, så det lå liksom i kortene at det skulle gå den veien for Espen også. Allerede som guttunge debuterte han på film. Han var sju år da han var med i filmen «En glad gutt». Fem år gamle Toralv Maurstad hadde også en rolle, og de to skulle støte på hverandre med jevne mellomrom gjennom hele karrieren.

Foreldrene hadde intet ønske om at sønnene skulle bli skuespillere. Dette var ei tid da skuespillere ikke hadde høy status. Espen opplevde selv å ikke bli akseptert av foreldrene til ungdomskjæresten. Skuespillere ble ofte sett på som tvilsomme bohemer.

Men foreldrene holdt heller ikke sønnene borte fra teatret. Allerede som smågutt debuterte Espen sammen med Toralv Maurstad i filmen «En glad gutt». I 1937 var de begge med i Tancred Ibsens film «Fant». Og dermed var det gjort.

Moren Henny kom fra en finere familie i Stavanger. Var intellektuell, frilynt og radikal og forble kommunist. Faren, skreddersønn fra Kragerø, var følelsesmenneske med voldsomme raseriutbrudd.

- Sårbar og temmelig gæ´ern. Mor var klokere. Far følte seg underlegen og var sjalu. Far var tjukk i hue som ikke hørte mer på henne, fortalte Espen. Men han elsket Henny og Eugen, slik barnebarna også kom til å gjøre.

Og de holdt sammen og vernet om sønnene Per, Pål og Espen som vokste opp på Høvik i Bærum. Et landskap Espen alltid vendte tilbake til. Mintes somrene ved og i sjøen. Roturene med faren. Den ruvende Kolsåstoppen i bakgrunnen, Espens faste turmål seinere i livet.

KOLLEGER: Espen Skjønberg og Toralv Maurstad spilte i flere teaterstykker og filmer sammen. Her er de fra 2005 i hovedrollene i Nationaltheatrets oppsetting av "Mens vi venter på Godot". Foto: Truls Brekke / Dagbladet
KOLLEGER: Espen Skjønberg og Toralv Maurstad spilte i flere teaterstykker og filmer sammen. Her er de fra 2005 i hovedrollene i Nationaltheatrets oppsetting av "Mens vi venter på Godot". Foto: Truls Brekke / Dagbladet Vis mer

«Holder sinnet levende»

Allerede som ung mann viste Espen et bemerkelsesverdig talent, som opp gjennom åra skulle gi ham de aller største rollene på landets fremste scener. Selv om han også markerte seg på film og i TV-serier, ble han først og fremst teaterets «Grand Old Man». Espen tok avskjed med teateret allerede i 1995, men fortsatte å spille i alle år seinere.

- Jeg fortsetter å jobbe, for det holder sinnet levende, sa teaternestoren.

Det er så mye han skal savne.

Ikke skal han lenger nyte å være midtpunkt i selskap, der gjester kunne bli fjetret bare av hans nærvær.

Ikke dra på hytta til sønnen Jo Skjønberg fra Espens første ekteskap med danserinnen Lillete Ree. Jo har sammen med barnebarnet Jeppe og hans familie, vært Espens største glede i alderdommen.

Jo har omsluttet faren sin med mer tilstedeværende varm omsorg enn han selv fikk som barn. Espen mestret de fleste roller, men rollen som far var ikke hans beste. Det var ikke bevisst svik. Men Espens liv på scenen var viktigere enn det virkelige livet.

Skuespilleren hadde hovedrollen i livet hans. Utenfor var det vel bare i samlivet med skuespilleren Mona Hofland han var totalt til stede. De to levde i en tosomhet som kunne være en ugjennomtrengelig mur for gutten og ungdommen.

Men i voksen alder fikk Jo et nært forhold til Espen, ikke minst da de sammen startet Torshovteatret i 1977.

Som skuespiller var Espen Skjønberg uovertruffen. Han sanket av alle kilder, og hadde fri adgang til talent. Han fant de minste nyanser i menneskesinnet, enten det var gjennom

Ibsen, Strindberg, Shakespeare, Tsjekhov eller i ny dramatikk.

For ham selv ble «Hamlet» det største han hadde skapt. For meg trer gamle Neshov i TV-serien «Berlinerpoplene» fram.

Et stusslig midtpunkt, omgitt av forakt, som lar seg tyrannisere, men ikke forsvarsløst. Blikket, skiftevis naivt og innfult. Munnen skjelvende uten gebiss. Uappetittlig i sin elde. Vi kjente gammelmannslukta, stanken av piss, i stua.

GIFT I 50 ÅR: Espen Skjønberg var gift med Mona Hofland Skjønberg fram til hennes død i 2010. Foto: NTB
GIFT I 50 ÅR: Espen Skjønberg var gift med Mona Hofland Skjønberg fram til hennes død i 2010. Foto: NTB Vis mer

«Du fortjener dem»

Jeg fikk være med ham en gang. I demringen en vårmorgen i 1995 skulle jeg intervjue ham om avskjedsrollen hans ved Nationaltheatret. Vi trenger mer enn ti fingre for å telle alle rollene etter han ble pensjonist, skriver Harriet Eide.

Vi hørte hverandres pust i tausheten i bratta opp til toppen.

- Vetta faen, sa Espen hvis jeg spurte om noe.

- Jeg drar aldri ut for naturopplevelsen, men for å være meg sjæl og bruke kroppen. Faller ikke i staver over en blåveis. Mona spør meg hva jeg gjør på disse turene. Som skuespiller må kroppen lystre som et uttrykksmiddel. Du må være i form. Når jeg går, tumler jeg med roller. Tanker. Det handler om å være alene og slippe å være Espen Skjønberg.

Nei, Espen, der tok jeg deg i en liten løgn. Du elsket å være Espen Skjønberg. Elsket å være avholdt og ettertraktet.

Og ergrer du deg over at du er død, ville du til gjengjeld ha frydet deg over oppmerksomheten i dag.

Du ville lest hver setning om igjen og om igjen –

Du fortjener dem, Espen.

Den siste tida av livet bodde Espen Skjønberg på det jødiske bo- og seniorsenteret i Oslo. Der sovnet han stille inn fredag kveld. Her er han sammen med sønnen Jo i 2020. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet.
Den siste tida av livet bodde Espen Skjønberg på det jødiske bo- og seniorsenteret i Oslo. Der sovnet han stille inn fredag kveld. Her er han sammen med sønnen Jo i 2020. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet. Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer