ALENE I NORGE: Kanskje har de ikke noe annet valg enn å reise, skriver artikkelforfatteren i en hyllest til barn og ungdommer som har kommet alene til Norge - fordi de er så mye mer enn «asylsøkere», «flyktninger» og «lykkejegere». Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
ALENE I NORGE: Kanskje har de ikke noe annet valg enn å reise, skriver artikkelforfatteren i en hyllest til barn og ungdommer som har kommet alene til Norge - fordi de er så mye mer enn «asylsøkere», «flyktninger» og «lykkejegere». Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Debatt: Mindreårige asylsøkere

Så mye mer enn «asylsøkere»

Hyllest til afghanske ungdommer i Norge.

Meninger

Du kom deg gjennom Europa til Norge, du var mindreårig og alene. Din far ble drept av Taliban og din mor måtte gifte seg med fars bror – som hadde nok med sine egne barn. Eller kanskje forlot du mor og søsken som ble banket helseløse av faren din – du orket ikke et slikt terrorvelde lengre. Eller du ble plassert i en treningsleir for å bli selvmordsbomber – og klarte å rømme. Eller du flyktet med familien og mistet kontakten med dem underveis - og har aldri mer fått vite noe om dem. Kanskje du er heldig og har kontakt med noen i familien.

PSYKOLOG: Envor M. Bjørgo Skårdalsmo.
PSYKOLOG: Envor M. Bjørgo Skårdalsmo. Vis mer

Kanskje fikk du aldri gå på skole, men måtte jobbe umenneskelig lange dager som gjeter eller med tungt fysisk arbeid fra du var ganske liten. Eller du gikk på skole og lærte litt, men ble brutalt slått av læreren om du kom for seint eller ikke hadde gjort leksene. Fordi du var sliten av å måtte jobbe ved siden av skolen. Eller du gikk på koranskole der du ble banket av læreren med en stokk mens andre elever måtte holde deg fast – fordi du hadde gjort spillopper eller ikke klarte å sitere vers fra koranen utenat. Eller kanskje du både hadde lært morsmålet og engelsk av din far som jobbet som tolk for de internasjonale styrkene – helt til han ble tatt av dage.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje bestemte du selv at du måtte komme deg vekk, kanskje bestemte du det sammen med mor eller andre omsorgspersoner. Kanskje du ikke fikk noe valg – og det var uansett ingen framtid å bli i landet.

Under flukten så du kanskje en kvinne bli skutt eller barn som druknet. Eller du ble heist inn i et hulrom i en lastebil under overfarten fra Tyrkia til Hellas – og nesten klemt i hjel da du skrek om hjelp og ble reddet. Du var trolig i livsfare mange ganger.

Du fikk ikke mat og drikke på flere dager. Kanskje var du alltid redd. Kanskje ble du rispet opp av skarpe planter i en skog og fikk infiserte sår - uten mulighet for legehjelp. Kanskje ble du uendelig takknemlig fordi en dame ga deg én euro. Eller du ble sittende fast i et land der du måtte jobbe under slaveliknende tilstander. Kanskje ble du misbrukt seksuelt – og hadde ingen som kunne redde deg eller trøste deg.

Du fikk nye venner underveis – dere hjalp hverandre og dannet sterke vennskapsbånd. Kanskje du plutselig ble skilt fra dine nye venner og aldri hørte mer fra dem. Eller dere kom sammen til Norge – og ble plassert på hver deres kant av landet.

Du var kanskje 12 eller 15 eller 17 da du dro av gårde – eller du var bare ni år. Du visste antakelig ikke selv hvor gammel du var, eller når du var født – fordi dere ikke feirer bursdag på samme måte som vi gjør i Norge. Du kom til Norge med så mye håp – og med ønsker om å skape ei framtid. Du ville lære språket, bli kjent med menneskene, ta en utdanning og være til nytte. Du ville så gjerne bli kvitt alle de vanskelige tankene og følelsene som herjet i kroppen din.

Nå har du vært i Norge en stund, kanskje noen år. Du kan ha opplevd mye hjertevarme og god omsorg. Men du kan også ha opplevd forakt, urettferdighet eller å bli utnyttet på det groveste av dem som har hjulpet deg. Du kan ha lært mye norsk – eller du kan fortsatt slite med dette fremmede spåket. Kanskje du ikke klarer å konsentrere deg på skolen og huske det du lærer, fordi du hadde mareritt igjen i natt. Men likevel smiler du ofte til mennesker du møter.

Kanskje har du bedt Røde Kors om hjelp til å finne familien, uten hell. Og bærer på en sorg og uvisshet så stor som et fjell. Du orker ikke snakke om det fordi det gjør så vondt. Eller kanskje du har vært heldig og blitt gjenforent med de nærmeste i familien din, de har fått komme til Norge. Det har heller ikke vært så lett – plutselig er du selv den som må ta hovedansvar.

Du har vært igjennom prøvelser som er vanskelig å fatte – ofte uten trygge voksenpersoner som kunne hjelpe deg med å forstå og regulere følelsene dine. Noe av det vanskeligste har vært uvissheten; får jeg møte familien min igjen, klarer jeg å lære meg norsk og få jobb, får jeg bli i Norge? Eller blir jeg hentet midt på natten og sendt til et livsfarlig sted der jeg ikke kjenner et menneske? Skal jeg gjøre som noen jevnaldrende og flykte til en uviss skjebne i Frankrike? Uvisshet som gnager, som forstyrrer søvnen, som gjør deg sliten og ukonsentrert, som gjør at du stadig må være på vakt. Uvisshet som forsterker psykiske plager, dårlig samvittighet, skam og ensomhet.

Du kom med håp og tro på at du kunne skape noe bedre for deg selv og andre. Har du fortsatt det håpet? Du fikk kanskje et ønske om å gi noe tilbake til menneskene og samfunnet som tok imot deg. Har du fortsatt det ønsket? Vil du kunne slå deg til ro, fullføre utdanning og få deg jobb? Eller vil belastningene du har møtt opp igjennom livet – og fortsatt møter – knekke deg?

Jeg vil hylle deg og alle dere andre barn og ungdommer – jenter og gutter – som har kommet alene til Norge. Fordi dere er så mye mer enn «asylsøkere», «flyktninger» og «lykkejegere». Fordi det betyr noe hvordan vi tenker om dere og behandler dere. Fordi dere mer enn noe annet trenger hjelp til å finne trygghet – og ikke at vi menneskene og regelverket skaper mer utrygghet. For med trygghet kan dere vokse og falle til ro, og også bidra til fellesskapet. Fordi dere fortjener det!

Forfatteren er psykolog og har intervjuet en rekke enslige mindreårige barn og unge på ulike steder i Norge og skrevet forskningsartikler fra arbeidet.