Sa noen kvalitetsreform?

DET NYE

universitetssystemet, som den såkalte kvalitetsreformen etablerte, har nå fungert i ett år. Og som en av dem som arbeider på «gølvet», og derfor ansvarlig for den praktiske gjennomføringen av denne reformen, har det nå endelig gått opp for meg (også) hva det hele dreier seg om.

Hva da? Jo, ganske enkelt det å erstatte det tradisjonelle norske systemet med det tilsvarende engelsk-amerikanske. Eller rettere: En har ønsket å kopiere den engelsk-amerikanske modellen, uten å våge å stå løpet helt ut.

EN HAR

for eksempel oversett, eventuelt ikke fått med seg, det sentrale poenget at overnevnte modell forutsetter langt mer aktive og tilstedeværende studenter enn hva som var og er normen i Norge. En har også oversett dette med progresjon fra år til år. At vi lærere nå må hanskes med studenter som stiller med ekstremt forskjellige forutsetninger, er én negativ og ytterst frustrerende konsekvens av dette -- for lærerne som for studentene. Legg også merke til at begrepet pensum ikke eksisterer i det engelsk-amerikanske systemet, bare hva en kaller for anbefalt litteratur.

NÅR SÅ DE

fleste fagmiljøene i tillegg har gjort som mitt eget (regner jeg med), nemlig å forsøke å ta med seg mest mulig av det gamle inn i det nye (les: å forsøke å sabotere det nye etter beste evne), blir resultatet etter mitt ringe skjønn et unødvendig hybrid og ikke minst ytterst innfløkt system. Hvorfor gjøre det enkelt når en kan gjøre det vanskelig, er et uttrykk en kommer i hu i denne sammenheng.

Det er selvsagt lov å bestemme at vi skal innføre den engelsk-amerikanske modellen. Men det går an å si rett ut at det er dét en gjør, istedenfor å hylle det hele inn i tåke og å kalle det for kvalitetsreform. Ja, og så går det an å være en smule mer konsekvent enn hva tilfellet har vært her.