Kulturkommentaren ved Tom Stalsberg:

Sa-sa-sa for Fløgstad

Den unike forfatteren som nylig rundet 75 år og noen bokstaver på nynorsk.

FORSINKET TELEGRAM: Kjartan Fløgstad har nettopp fylt 75 åg og her kommer det et forsinket gratulasjonstelegram. Foto: Erling Hægeland.
FORSINKET TELEGRAM: Kjartan Fløgstad har nettopp fylt 75 åg og her kommer det et forsinket gratulasjonstelegram. Foto: Erling Hægeland.Vis mer

Kjartan Fløgstad er 75 år. Og, beklager, kjære leser, her vil det forekomme blødmer og dårlige ordspill, men de er nedtegnet i aller beste mening. Kjartan fortjener raushet, og ikke borgerskapets diskré pinlige pilletaushet. Han fortjener å seile i en åpen undervannsbåt på Magdalenafjorden.

Han vi mer enn gjerne, særlig vinterstid, krysser Nordaustpassasjen sammen med før vi setter oss ned og snakker ut om tango, Maradona, magisk realisme, Claes Gill, gamle kolonitidhoteller, søramerikansk poesi og Lorca, Rinnan, Paz og Borges. Dette et sted rett bortenfor Dalen Portland Et nikk til Boca Juniors. Et innkast nær Jomfru Maria med ett glass til før Fimbul, por favor.

Er vi nektet nye bokstaver? Er vi nektet landligge ved til Grense-Jakobselv? Er vi ord for natta utenfor Grand Manila? Skal vi vedde? Skal vi kaste Kron og mynt? Kjartan smiler lurt. Snakker spansk og verden flytende. Kastet loss fra Sauda. Født i 1944. Bosatt i Oslo. Holder med Skeid.

Holder med folk. Holder med de undertrykte. Holder med de riktige. Holder med stabukken i seg. Er det lov å skrive dette. Om Kjartan? Jeg har nemlig spist middag sammen med ham. I Rio i 2014 der vi gikk på en smell av latter og skål, og jeg stått på samme scene som ham et par ganger? Kan vi derfor skrive slikt? Ja, det må da være lov å rope hurra inn i alle gruveganger.

Jippi ned på gølvet. Bravo inn i den gamle skogen og til de på samlebåndene. Vinke til mannskapene langt ut på minst sju hav og rangle inn med dikt i de slitte kneipene, øst for Neruda, vest for Parra. Rope lavt fra nedre lugar, takk, señor. Dette på vegne av lua i de knyttende never.

På vegne av timelister, blikkenslagere, snekkere, jernbindere, bakere, smed, sykepleiere, urettferdighet og den sprengte akkorden. På vegne av trekkspill, fagrørsle, samhold, latter, faenskap og de stemmeløse. I kampens lunefulle hete lempes det også inn mer kull av et mektig gratulerer med dagen for det du har gjort de siste 50 åra, og det du har igjen av mange nye bokstaver og litteratur framover. Løkkeskrift, kanskje.

Hadde jeg hatt gull skulle du får grønne skoger. Hadde jeg hatt mot skulle du fått en prima blåveis. Hadde jeg hatt et dikt skulle du fått tre. Hadde jeg hadde en milliard skulle du fått to. Hadde jeg hatt et pokerfjes skulle du fått ei spardame. Hadde jeg hatt cowboyboots skulle du fått en gaucho. Hadde jeg kjent Donald skulle du fått Dolly til å kaste ham ut.

Du er pokker meg helt unik i Noreg og Norge. Ditt forfatterskap er SA-SA-SA. Verden av i dag, med alle de smilende og skumle nyfascistene rundt oss, er som Kniven på strupen. Det 7. klima. trenger Greta Thunberg og de unge. Vi støtter dem. Hadde jeg hatt Fyr skulle jeg gitt Moder Jord en ny flamme.

Men, bi litt. La oss stoppe opp ved Akerselvas bredd og sakse din tekst, GUDS VOGGE, hentet fra «Sandharpesongar» (Gyldendal forlag 2018):

Målarane lyser, stempla slår

Eg peilar olja, sjekkar steamen

Motoren dunkar, skuta går

Og eg går langs maskinen

Går att og fram med atten steg

Sluttar krinsar og kontaktar

Som styrer kursen same veg

Heile lange vakta

Sirklane gir reisa mål

Propellen akter piskar skummet

Bak det tynne skall av klinka stål

Svevande i rommet

Vogga av den store Mor

Styrt langs linjene i loggen

Ingen fare: liten, stor

Seglar alle i Guds vogge

Nicanor Parra sender deg forresten disse linjene:

Jeg tror ikke på fred og fordragelighet

Jeg tror ikke på vold og brutalitet heller.

Skulle ønske jeg trodde på noe,

men det gjør jeg ikke. Å tro vil si å tro på Gud.

Alt jeg kan er å trekke på skuldrene.

Om forlatelse for at jeg er så avstumpet.

Selv Melkeveien tror jeg ikke på.

(Hentet fra Dikt og Antidikt, Cappelen forlag 1998, gjendiktet og oversatt av Kolbein Falkeid).