Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Så sært som det kan bli uten å komme fra Japan

«Rabbids Go Home» får deg til å le.

|||DA WII BLE LANSERT sammen med «Rayman Raving Rabbids» i 2006, var det mange som så for seg store ting av disse kliss gale kaninene.

Selv anser jeg dem som de beste nye spillfigurene så langt i denne generasjonen konsoller, der de vagger rundt og brøler «WAAAAH!»

Dessverre har de ikke dukket opp i stort annet enn minispillsamlinger til Wii og DS. Selv om disse har vært artige nok så har det virket som om Ubisoft ikke har vært villige til å fronte galskapen.

MEN NÅ ER DET ALTSÅ endelig klart for et spill med rabbidsene i hovedrollen, og det er akkurat så sprøtt som du kan forestille deg et spill (hvor du styrer to kaniner iført g-streng og boksershorts) kan være.

Disse elskverdige kaninene har fått det for seg at de skal til månen. Hvorfor? Fordi de skal SOVE DER selvfølgelig! Og med denne fantastisk korte og finurlige historien starter spillet.

For å komme seg til månen må rabbidsene samle sammen så mye skrot som mulig for å bygge et tårn. Til hjelp har de en handlevogn som må fylles med alt mulig rart, fra brusflasker til små bikkjer - for ikke å snakke om KLÆR! Klær som må rives av tilfeldig forbipasserende!

Handlevognen må etterhvert tømmes ned i tubaen til en ventende korpskanin (!), noe som igjen føyer objektene til tårnet. Hæ!?

DET ER I DET HELE tatt en slik sær absurdhet vi oftest kun finner i japanske nisjespill á la «Muscle March». Jeg må innrømme at jeg blir betatt av slike spill, som har tilnærmet null fokus på seriøsitet, og i stedet bare bøtter på med fjas og moro.

I likhet med den ypperlige spillserien «Katamari Damacy», som «Rabbids Go Home» utvilsomt har hentet mye inspirasjon fra, får vi glatt tåle at spillet ligger godt under pari rent grafisk.

Det spillet mangler i visuellt godteri, tar det igjen i høy artigfaktor. Å se dine to kaniner styrte rundt med en handlevogn for å rive klærne av pensjonister i rullestol er fantastisk, for å si det mildt.

1

At musikken er av typen hysterisk korpsmusikk med hissig tuba ispedd det som må være en vilkårlig utplukking av totalt upassende musikk, med sanger som Boney Ms «Rivers of Babylon» på spillelista, gjør det hele til en lattermild affære av de sjeldne.

DET ER IKKE OFTE jeg tar meg selv i å le høyt av et spill, men det gjorde jeg flere ganger bare i løpet av den første halvtimen her.

Når kaninene presterte å bokstavelig talt dra med seg en dødssyk pasient ned i dass mens denne bekynner sin elsk for syskesøstra Betty og stikkpiller, måtte jeg finne pauseknappen for å roe ned et par hakk.

Kontrollmessig fungerer det fint, og jeg hadde ikke store problemene med å komme meg rundt på banene.

DET SOM DERIMOT er litt skuffende er den lave vanskelighetsgraden. Det skal veldig mye til for å dø i dette spillet, og det går etterhvert litt på autopilot å saumfare banene for ting til tårnet. Når (de etterhvert avkledde) menneskene slår tilbake er det heller ikke rare utfordringen å finne.

En halvslapp multiplayer gjør det enda enklere, og føles litt som en ettertanke. Spiller nummer to tar rollen som gjenstandsamler og fiendeskyter - litt som i «Super Mario Galaxy».

DET ER SÅ SYND at selve spillingen raskt blir døll og repeterende. Du gjør liksom ikke så mye mer enn å fare rundt og plukke opp saker og ting. Hele tiden!

Og når mange av hovedobjektene du er på jakt etter, eller «XL Items» som de kalles, flere ganger repeteres gjennom spillet føles det etterhvert litt slitsomt.

Det er heller ikke like artig den tiende gangen du ser kaninene stupe ned i et toalett på slutten av hver bane, hvorpå du blir servert et par filmklipp du ikke kan hoppe over.

PÅ TROSS AV DETTE er det ingen tvil om at dette spillet er midt i blinken til den litt yngre garde.

image: Så sært som det kan bli uten å komme fra Japan

Humoren gjør at en bare må klaske hendene sammen i vill begeistring over de søte rabbidsene Ubisoft har utviklet - så får vi bare håpe at det kommer flere, og bedre, spill med de i hovedrollen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media