SPENT: Spania er i spenning. Katalanerne settes under formynderskap. Her deltar visepresident Oriol Junqueras og president Carles Puigdemont i en demonstrasjon i Barcelona lørdag mot fengsling av ledere som har tatt på seg ansvaret for folkeavstemning om uavhengighet. Foto: NTB Scanpix / AFP / PAU BARRENA
SPENT: Spania er i spenning. Katalanerne settes under formynderskap. Her deltar visepresident Oriol Junqueras og president Carles Puigdemont i en demonstrasjon i Barcelona lørdag mot fengsling av ledere som har tatt på seg ansvaret for folkeavstemning om uavhengighet. Foto: NTB Scanpix / AFP / PAU BARRENAVis mer

Så spent som bare Spania

På 40 år med folkestyre har Spania aldri opplevd så sterke politiske utfordringer. De kan bare løses med politisk kløkt, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det er spente dager i Spania. Ingen kan i dag si hvordan den pågående krisa mellom regjeringene i Spania og landsdelen Catalonia vil ende. Men Spania blir aldri som før, heller ikke Catalonia, så mye er sikkert. Spanias regjering under statsminister Mariano Rajoy vil sette Catalonia under formynderskap. Det vil Senatet ganske sikkert godkjenne, trolig 31. oktober. Han vil så skrive ut nyvalg i Catalonia, «snarest mulig» og innen seks måneder, men det er ikke mulig før nyttår.

Idet Rajoy vil ta i bruk paragraf 155 i Grunnloven for å overstyre Catalonia, er det omsider slutt på den juridiske kampen mellom lederne i Barcelona og Madrid, der de første har gjort det ene vedtaket etter det andre som så de siste har gått til domstolene med og fått dem kjent lovstridige. Nå er det tid for politikk. Det blir ikke mindre spennende.

Hva de katalanske velgerne vil stemme på valgets dag er umulig å forutse. Hva som vil skje i mellomtida vet ingen. Gitt store politiske spenninger i Spania og i Catalonia kan mye gå galt for alle parter. Etterpå skal det forhandles om reformer i Grunnloven, som er fra 1978 og moden for endring. Men verken i Spania ellers eller i Catalonia er det enighet om hvordan det nye politiske regimet skal være. Skal reformer tjene til noe, og blant annet dempe den pågående krisa med Catalonia, må landsdelene få utvidet sjølstyre. Det krever også landsdelen Baskerland. Jada, det blir det strid.

Rajoy har i pakt med sin natur under hele striden med katalanerne vært tålmodig og fåmælt, han har svart på hvert steg fra den katalanske presidenten Carles Puigdemont med forholdsmessige mottiltak gjennom domstoler og politi. Men han har vist lite politisk handlekraft, fordi han for lengst kunne ha forsøkt å bruke politiske virkemidler. Katalanernes misnøye med Madrid kokte opp i 2010, uten at Rajoy gjorde noe. Det kom da Catalonia hadde fått nye statutter for sjølstyret vedtatt og godkjent i 2006, men Rajoy og Folkepartiet (PP) klagde deler inn for Grunnlovsdomstolen og fikk medhold. Så var denne bølga i gang.

I det muliges kunst, i politikken, kan han i ettertid måtte angre: De reformene av Grunnloven som kommer, kan gå lenger enn det som den gang ble opphevet. Og, også den tålmodige og lovlydige kan gjøre politiske tabber. Politivolden da katalanerne skulle avholdt den ulovlige folkeavstemninga 1. oktober vakte avsky. To ledere for frivillige katalanske organisasjoner, som påtok seg ansvaret for å ha avviklet folkeavstemninga, Jordi Sànchez og Jordi Cuixart, er dømt og fengslet, noe som får katalanske nasjonalister, deriblant Puigdemont, ut i gatene for å kreve løslatelse av «politiske fanger». De er fengslet etter lov og dom, men ettersom de verken har ranet, svindlet eller si drept, blir de en slags «politiske fanger» uansett.

Enda mer har gått galt for de katalanske nasjonalistene. Strategien har vært dårlig og de taktiske krumspringene i en slags politisk gerilja mot Madrid har ikke lykkes. Om vi legger Grunnloven og resten av Rajoys rettslige innvendinger til side, så er det politisk umulig å opprette en uavhengig stat uten støtte fra et overveldende flertall i folket. President Puigdemont og hans regjering er sprikende og har et tynt parlamentarisk flertall. De har vedtatt lover som de visste var i strid med Grunnloven og endret parlamentarisk dagsorden og saksbehandling for ikke å la den katalanske opposisjonen få komme med innvendinger. De har forsøkt å gjennomføre folkeavstemning om noe så alvorlig som å opprette et nytt land, uten å kunne gi velgerne garantier for et fritt og rettferdig valg under upartisk oppsyn. Å håpe på innblanding og mekling fra EU i dette er politisk naivt.

Rajoy opphever ikke sjølstyret for Catalonia gjennom å bruke paragraf 155, som mange, også i Spania, tror. Hans regjering kan treffe tiltak for å få myndighetene i Catalonia til å etterleve Grunnloven og andre lover, samt for å verne Spanias allmenne tarv. Dermed kan Rajoy gradvis treffe tiltak for å «gjenopprette sjølstyret», sånn som han mener det skal være. Han vil avsette Puigdemont og hans statsråder, mens statsrådene til Rajoy overtar deres ansvar. Catalonias budsjett overtas også av Madrid. Presidenten i parlamentet i Catalonia mister fullmakt til å foreslå ny president og regjering.

Men det katalanske parlamentet skal ikke oppløses, deres folkevalgte kan imidlertid ikke gjøre ulovlige vedtak. Det katalanske politiet, Mossos d’Esquadra, underlegges Innenriksdepartementet i Spania. Deres øverste leder, Josep Lluís Trapero, etterforskes for «ulydighet», det vil si for å være lydig mot Catalonias ledere. Samtidig vil offentlige radio og fjernsyn i Catalonia, som anklages for å være partisk, få nye ledere. (Den samme anklagen kan uten tvil rettes mot Spanias offentlige kringkasting.)

Dette er jo å settes under formynderskap. Men Catalonias egne lover settes ikke til side. Den offentlige katalanske administrasjonen skal fortsette som før.

Rajoy ville ikke ta ansvaret for dette aleine. Han ville ha med seg Sosialistpartiet (PSOE), med deres søsterparti PSC i Catalonia, som er det største opposisjonspartiet. Men PSOE, under lederen Pedro Sánchez, ville bare ha «veldig, veldig begrenset» inngripen. Partiet krevde valg i Catalonia snarest mulig, for å la velgerne der ta politisk ansvar. På den andre sida har Rajoy lenge vært presset av haukene i sitt eget parti, anført av tidligere statsminister José María Aznar, for å slå hardere til mot katalanerne.

Mellompartiet Ciudadanos, som ble født i Catalonia i kamp mot katalansk uavhengighet, ville ha grepet inn før og hardere, men er satt litt på sidelinja.

Venstrepartiet Podemos vil ikke støtte katalansk uavhengighet, men vil gi katalanerne rett til folkeavstemning om dette. Lederen, Pablo Iglesias, er imot å bruke paragraf 155. Han vil holde Spania samlet, men uten bruk av makt. Med sine underbruk i landsdelene er det landets tredje største parti, men flokken spriker når det gjelder uavhengighet.

Fra Baskerland, som nyter større sjølstyre enn Catalonia, mener lehendakari (statsminister) Iñigo Urkullu at bruken av paragraf 155 er unødvendig fordi Catalonia ikke har erklært seg uavhengig. Rajoy trengte stemmene fra det konservative Baskisk Nasjonalistparti (PNV) for å få vedtatt siste statsbudsjett. Og baskerne ser fram til å forhandle om endringer i Grunnloven for å oppnå utvidet sjølstyre.

Såpass mangfoldig er Spania politisk, så ulike er utgangspunktene for å håndtere krisa i forholdet til Catalonia. Og i Catalonia er ikke alt avklart. President Puigdemont truer i sitt brev til statsminister Rajoy med å legge fram forslaget om å erklære uavhengighet for landsdelens parlament, «som ikke ble stemt over», dersom Rajoy tar i bruk paragraf 155. Neivel? Har Catalonia likevel ikke erklært seg uavhengig, har baskeren Urkullu rett? Og kan Puigdemont nå likevel utskrive nyvalg i Catalonia før Senatet vedtar å bruke paragraf 155? Da er han ennå ikke avsatt, Rajoy får anledning til å trekke seg tilbake og krisa kan blåse over sånn foreløpig. Puigdemont «greip ikke dagen» i går kveld, lørdag, for å åpne et politisk vindu, han sa ikke hva han vil gjøre. Han er også under et skrekkelig press, men han har litt tid.

Uansett ligger den underliggende politiske krisa i Spania der og må løses.