Anmeldelse: «The Witcher», andre sesong, på Netflix

Så stilig, og så teit

Andre sesong av «The Witcher» byr på blodrød julestemning.

NY SESONG: Kristoffer Hivju spiller karakteren «Nivellen» i sesong 2 av The Witcher på Netflix. Video: Netflix Vis mer
Publisert

Endelig er han tilbake, fantasysjangerens supermann. Klar til å hamle opp med all verdens utenomjordiske monstre mens han flekser muskler i ettersittende svart lærdrakt. Og jammen har han ikke begynt å snakke litt mer også, etter å ha gryntet seg gjennom store deler av første sesong.

Så stilig, og så teit
MM_27_11_2020CS89SA-61.dng
MM_27_11_2020CS89SA-61.dng Vis mer

«The Witcher», sesong to

Fantasyserie

Tidspunkt: 17. desember 2021
Beskrivelse: Fantasysjangerens supermann er tilbake.
Kanal: Netflix

«Er og blir en lillebror til sine grandiose fantasyforbilder.»
Se alle anmeldelser

«Trust the path you choose / and it will protect you / even in darkness / as long as you listen / always listen», sier Geralt av Rivia (Henry Cavill) til unge Ciri (Freya Allan) i en av de veldig mange «Karate Kid»-inspirerte scenene i andresesongen av den ellers alt annet enn barnevennlige Netflix-serien «The Witcher».

Ja, jeg har transkribert setningen som om den var et dikt, for det er sånn han prater - med innlagte, liksom talende pauser som skal gi oss tid til å grunne over hva han sier. Men det er strengt tatt bare stemmen til Geralt som er dyp, ikke ordene han uttaler. De fleste av dem har jeg glemt på et blunk.

Forfulgte alver

Heldigvis var det neppe dialogen som gjorde serien, basert på bøkene til polske Andrzej Sapkowski, til en av verdens mest populære tv-serier for knappe to år siden.

Først litt om handlingen, og her bør du ha sett første sesong for å lese videre.

Ikke på grunn av spoilers, men rett og slett for å henge med i svingene: Da sesong to starter, er det voldsomme sammenstøtet mellom Nilfgård og de nordlige kongedømmene nettopp over, og soldater og magikere ligger strødd på slagmarken. Monsterjegeren Geralt har endelig funnet prinsesse Ciri, sitt «overraskelsesbarn», men leter fortvilt etter sin store kjærlighet, trollkvinnen Yennefer (Anya Chalotra). Sikker på at hun er død, tar han med seg Ciri til den bortgjemte borgen der alle monsterjegerne samles om vinteren. Der skal de hvile, trene og forsøke å finne ut hvilke magiske krefter som bor i den mystiske prinsessen. Og selvsagt slåss med et og annet monster.

Samtidig er Yennefer tatt til fange av skumlingene fra Nilfgård. De tar henne med sørover, men støter på en gruppe alver på veien. Alvene er, som vi husker fra forrige sesong, et undertrykket og utrydningstruet folkeslag. Nilfgård øyner en nyttig allianse og gir dem et nytt hjem i den erobrede byen Cintra. Alvene som er igjen i nord blir forfulgt av Nilfgårds fiender, og ja, referansene til vår virkelige verden og moderne historie er overtydelige.

Åpner sterkt med Hivju

Men «The Witcher» vil mer. Dypest sett handler det om utenforskap, og det blir ekstra tydelig i denne sesongen, der svært mange av rollefigurene får grunn til å tvile på seg selv og sin plass i verden. Scenen settes ved hjelp av en ekkel og fordreid «Skjønnheten og udyret»-pastisj i første episode, med vår egen Kristofer Hivju i rollen som, vel, gjett tre ganger.

Det er en god start, for den inneholder alt det serien er aller best på: Griseskumle monstre, velkoreograferte slåssescener, stilige kostymer og middelalderromantiske omgivelser. Is og snø, flakkende peisild og raust med levende lys sikrer julestemningen. Seinere får vi også vakre naturbilder og opptil flere imponerende slott og slottsinteriører. Det er rett og slett lite å si på det rent visuelle.

Men det er noe rart ved måten historien blir fortalt på. Én ting er den episodiske strukturen der Geralt må hanskes med ett og ett monster (eventuelt monstertype) av gangen. Denne sesongen er den overbyggende plottlinjen tydeligere, men tempoet er også skrudd opp, og rytmen blir skadelidende. Bifigurene har det med å dukke opp plutselig, uten at det er tid og rom til å bygge opp karakterer og relasjoner. Det er kanskje en av grunnene til at nesten alle i serien, utenom de tre hovedpersonene, framstår som kjedelige og endimensjonale.

Stilig og teit

Også er det så inni hampen stivt og alvorlig og selvhøytidelig! Iallfall helt til skalden Jaskier kommer på banen noen episoder uti, og framstår som et skjærende og likevel så velkomment stilbrudd. Metahumoren når nye høyder i scenen der han havner i krangel med en vakt som anklager en av balladene hans for å ha en forutsigbar plott-tvist.

«The Witcher» er en merkelig fantasyserie. Så stilig og så teit på samme tid. Barnslig plott i voksen innpakning. Den vil så gjerne vil være stor, voldsom og skjebnetung, med alle sine kongedømmer, kongerekker og kolliderende universer. Og den er ikke glatt og sjelløs, slik som mange andre episke fantasyserier som har kommet i kjølvannet av «Game of Thrones» og «Ringenes herre»-filmene. Men den er og blir en lillebror til sine grandiose forbilder, og når heller ikke helt opp til utfordreren «The Wheel of Time», som kom på Amazon Prime tidligere i høst.

Underholdende er det likevel. Og hvis du er av typen som synes «Tre nøtter til Askepott» blir litt, vel, blodfattig - ja, så kan det hende at dette er akkurat det du trenger for å finne høytidsstemningen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer