|||BERGEN (Dagbladet): Det er lett å sympatisere helhjertet med sanger/trompetist (og Nordisk Råds musikkpris-kandidat) Arve Henriksens intensjon om å skape et vakkert, mangefarget og assosiasjonsskapende utrykk som kontrast og alternativ til all den audielle, visuelle og mentale støy som truer med å drukne oss hele tida.

Men Nattjazz-konserten hans i trio med gitarist Eivind Aarset og live sampler Jan Bang torsdag kveld opplevde jeg til tider så skjørt balanserende på kanten av rent esteteri at det holdt hardt å bevare konsentrasjonen.

Langt bak i et urolig lokale som Sardinen måtte nødvendigvis lytteopplevelsen fortone seg annerledes enn på første rad, halvannen meter fra musikerne og den hele tida tette kommunikasjonen og  kreative klanglige prosessen. Men det var ikke bare avstanden og den reduserte utsikten til scenen som fikk konserten til å fortone seg som ujevn. Til tider ble savnet av nerve og temperament i uttrykket for sterkt til å avfeies.

Når først det er sagt, skal det poengteres at konserten også bød på partier som engasjerte sterkere, kanskje fordi fortellingen fra scenen fikk flere og kontrasterende farger, mer lukt, mer smak, mer temperatur.

Og ingen kan ta fra Henriksen at han er en original og på mange vis tankevekkende musiker og en svært spesiell sanger der oppe i den vokale stratosfære. Ei heller at han i Aarset og Bang har lydhøre og skapende partnere, både som leverandører av musikalske omgivelser rundt det Henriksen'ske sentrum og når de trer fram i forgrunnen. Som sådan er det lite å utsette på det trioen gjør, det var det den ikke gjorde som førte til at det ble litt for langt mellom mothakene, overraskelsene og merkesteinene denne gang.