Dette er bare ett av mange utslag av den fragmenterte virkelighetsforståelse som gjennomsyrer vår tenkemåte og har fått sitt klareste uttrykk gjennom et utdanningssystem preget av spesialisering fra grunnskole til universitet. Den mest effektive hindring for helhetsforståelse av musikk og dans møter vi kan hende i den sjøltilstrekkelighet som dominerer de enkelte akademiske disipliner.

Om vi tar for oss samværsdansen, møter vi nok et problem: den kulturelle apartheid som fulgte etter nasjonalromantikken. Renhetsidealet for folkemusikk og -dans, tufta på filtrering av tradisjonen gjennom flere generasjoner samlere, granskere, formidlere og kulturentreprenører, er nedfelt i en rikholdig litteratur. Dette idealet forlates nå etter hvert av mediekåte utøvere, som foretrekker å surfe på den globale verdensmusikkbølgen og opptre i mer eller mindre vellykket samspell med tradisjonsbærere fra andre kulturer. Samtidig lever idealet om den «rene» norske dansen og musikken i beste velgåend, kanalisert gjennom organisasjoner og institusjoner. Renhetsidealet har sine årlige oppblomstringer i offentlige og private sammenhenger der høgstatusformene av musikk og dans trekkes fram som det mest «rotekte» norske og nasjonale. Det ligger også under forestillingene om at noen danse- og musikkformer er mer verdifulle enn andre, og at noen bygder har mer høgverdige tradisjoner enn andre. Renhetsidealet finner sitt mest talende uttrykk i den ideologiske konflikten som ligger under de årlige nasjonale mønstringene av folkemusikk og -dans: Landskappleiken og Landsfestivalen for gammaldans. Her er kulturell apartheid virkelig satt i system.