- Så typisk Britney det kan bli

Les anmeldelsen av «Circus».

CD:  Arbeidet med å reise en ny Britney på asken til den falne Britney som på et tidspunkt fortrengte den opprinnelige Britney fortsetter med uforminsket styrke.

Fra det absolutte bunnpunkt - takraset med barbert hode og tapt foreldrerett - begynte gjenoppbyggingen med at det utvidede støtteapparatet skjenket henne et oppsiktsvekkende godt album, «Blackout», å styrke seg på.


DET ER LITT 
over et år siden nå, og rehabiliteringen av Britney er nå langt framskreden. Den prektige Britney vil aldri komme tilbake, men det verste synes bak henne. Moden nå, levd liv tilbakelagt, skjerpings. Det har gjort at en ny x-faktor hefter ved hennes navn - hvem er hun nå. Egentlig?

Tja. Som popartist iscenesettes hun for så vidt like bra og med samme metoder som sist, «Circus» er vel så typisk Britney det kan bli anno 2008. Det vil si uhyre kompetent og glamorøs popkommersialisme penetrerende refrengkraft, sexy blikk, glossy framtoning og oppskriftsmessig tidsriktig - slik bare plater med artister på dette nivået kan koste på seg å være.


DET ER LIKEVEL 
et album uten den samme gispende nyhetsinteressen som forrige gang, av rent biografiske årsaker. Og den er til tross for sin knusende profesjonalitet, som album og singlemaskin, også et ganske vanlig popalbum på denne mest kjøpesterke flekken av musikkbransjen.

«Circus» både gleder og kjeder, overrasker og innfrir i all sin forutsigbare, påkostede bunnsoliditet. Den skarpskårne, heseblesende, kvernende elektrogrunnstillingen er intakt, og utfordres bare unntaksvis og med vekslende hell, hovedsakelig av milde injeksjoner av r&b og funk.

Max Martin dukker opp i produsentstolen på «If U Seek Amy» og får skviset inn noen selvrefererende «oh baby baby»-linjer for gamle dagers skyld. Som selvbiografi er «Circus» selvfølgelig egnet til å lese både det ene og andre ut av, men akkurat dette aspektet av Britney-makeoveren er ukledelig selvbevisst og kalkulert.


NÅR HUN FÅR 
lage en rett-fram, relativt effektfri og «uprodusert» (alt er relativt) sukkersøt melankolsk ballade som «My Baby», ramler hele Britney-stillaset sammen. Det er ikke noe annet igjen enn naiv ungpikesødme og vasstrukne tekstklisjeer.

- Så typisk Britney det kan bli

Hun trenger altså denne massiviteten av lyd og effektmakeri rundt musikken sin, kanskje ikke bare fordi hun er vant til det, men fordi vi er blitt vant til det også. Og slik sett er Britney Spears, kanskje mer enn noensinne, blitt en sjanger i seg selv, en sjanger som på «Circus» røktes og defineres akkurat slik som man kunne forvente.