Så typisk Cure

Beretningen om enda et varslet comeback.

CD: Den siste tida har Cure-samples, -rytmer og Smith-vokal dukket opp på de merkeligste steder - tysk dancehall, hip hop mash-ups, italiensk house. En hel neopostpunkgenerasjon fra New York har åpenbart også komplette Cure-samlinger i platehylla. Med andre ord er det duket for nok et storstilt, Morrissey-aktig comeback-momentum, attpåtil med ei plate som - 25 år etter debutalbumet - enkelt og greit er titulert «The Cure».

Fyllmasse

En slik titulering fordrer at dette skal være ei slags definitiv banddefinerende plate, et kvintessensielt Cure-album man kan spille for barnebarna for å forklare hva dette handlet om, på samme måte som Neil Young & Crazy Horses «Ragged Glory» og New Orders «Get Ready»: Gamle mestere serverer sine opprinnelige verdier på en moden (men ikke gammelmodig) og triumferende måte.

«The Cure» er ikke så langt unna. For mye fyllmasse til å bli et stort album , men med enkeltprestasjoner som lett kan forlede en til å tro at dette må være det beste Cure-albumet siden «Disintegration».

Poptreffere

Best er de deilig selvrefererende, «så typisk Cure»-låtene. Ta «(I Don't Know What's Going) On» og «Taking Off» , for eksempel, to poptreffere av noen kjærlighetssanger midtveis i albumet som byr på storslagne gitartablåer, myke synthbakgrunner og klassiske vokalmelodier fra Smith. Ekkoet av fortida er også påtakelig i «Before Three» , som i all sin frådende stadionrockfylde utkrystalliserer seg som albumets høydepunkt. Den gamle nu metal-guruen Ross Robinson har gjort en fin produksjonsjobb her.

Akkurat som 2000-albumet «Bloodflowers», gjør den ujevne helheten dette til en delvis utilfredsstillende lytteropplevelse. Det er lettere å forelske seg i ideen om at dette er et fantastisk comebackalbum enn albumet i seg selv. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å se The Cure live igjen når jeg spiller «Before Three» om igjen for åttende gang. Det er jo noe.