Så typisk Cure

Det har ligget i kortene at Robert Smith og The Cure med Robert Smith nå skal motta bølgende ovasjoner for lang og tro gothpoptjeneste.

Og her finner du resten av ukas anmeldelser

Den siste tida har Cure-samples, -rytmer og Smith-vokal dukket opp på de merkeligste steder - tysk dancehall, hip hop mash-ups, italiensk house. En hel neopostpunkgenerasjon fra New York har åpenbart også komplette Cure-samlinger i platehylla. Med andre ord er det duket for nok et storstilt, Morrissey-aktig comeback-momentum, attpåtil med ei plate som - 25 år etter debutalbumet - enkelt og greit er titulert «The Cure».

Fyllmasse

En slik titulering fordrer at dette skal være ei slags definitiv banddefinerende plate, et kvintessensielt Cure-album man kan spille for barnebarna for å forklare hva dette handlet om, på samme måte som Neil Young & Crazy Horses «Ragged Glory» og New Orders «Get Ready»: Gamle mestere serverer sine opprinnelige verdier på en moden (men ikke gammelmodig) og triumferende måte.

«The Cure» er ikke så langt unna. For mye fyllmasse til å bli et stort album , men med enkeltprestasjoner som lett kan forlede en til å tro at dette må være det beste Cure-albumet siden «Disintegration».

Poptreffere

Best er de deilig selvrefererende, «så typisk Cure»-låtene. Ta «(I Don't Know What's Going) On» og «Taking Off» , for eksempel, to poptreffere av noen kjærlighetssanger midtveis i albumet som byr på storslagne gitartablåer, myke synthbakgrunner og klassiske vokalmelodier fra Smith. Ekkoet av fortida er også påtakelig i «Before Three» , som i all sin frådende stadionrockfylde utkrystalliserer seg som albumets høydepunkt. Den gamle nu metal-guruen Ross Robinson har gjort en fin produksjonsjobb her.

Akkurat som 2000-albumet «Bloodflowers», gjør den ujevne helheten dette til en delvis utilfredsstillende lytteropplevelse. Det er lettere å forelske seg i ideen om at dette er et fantastisk comebackalbum enn albumet i seg selv. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å se The Cure live igjen når jeg spiller «Before Three» om igjen for åttende gang. Det er jo noe.

STORSTILT COMEBACK: «For mye fyllmasse til å bli et stort album , men med enkeltprestasjoner som lett kan forlede en til å tro at dette må være det beste Cure-albumet siden 'Disintegration',» skriver vår anmelder om «The Cure».