Oslo  20160201.
Stadig flere dømmes i det norske rettsvesen. Norske lover danner grunnlaget for hvordan den straffedømte blir dømt. Norges lover 1687-2014.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Oslo 20160201. Stadig flere dømmes i det norske rettsvesen. Norske lover danner grunnlaget for hvordan den straffedømte blir dømt. Norges lover 1687-2014. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Så var drapet på juryen fullført

Etter 130 år sendes den norske juryen hjem. Skyldspørsmålet i alvorlige straffesaker skal ikke lenger avgjøres av ti lekfolk. Vi kan kjenne gufset fra embetsmannsstaten, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Ifølge Aftenposten er Høyre, Frp og KrF blitt enige om hva som skal erstatte juryordningen. Heretter skal lagmannsretten settes med fem lekdommere og to juridiske dommere i de aller mest alvorlige straffesakene. For domfellelse i disse sakene kreves det et flertall på fem av de sju dommerne. Av disse må minst en være fagdommer, noe som i praksis gir de juridiske dommerne en form for veto. I de øvrige ankesakene vil det kun kreves alminnelig flertall for et bestemt resultat.

Det har lenge vært klart at det gikk mot en avvikling av den norske juryordningen, som i sin opprinnelige form ble vedtatt av Stortinget i 1887. I 2015 ba flertallet på Stortinget regjeringen om å oppheve juryordningen og erstatte den med en meddomsrett. Torsdag denne uka ble det klart hvordan vektingen mellom leke og faglige dommere vil bli. Fem lekdommere og to fagdommere er et politisk kompromiss. Blant de juridiske dommerne er det likevel liten glede å spore. Nestlederen i Dommerforeningen, Wiggo Storhaug Larsen, sier til Aftenposten at de hadde foretrukket en ordning med fire lekdommere og tre fagdommere.

At dommerne sutrer kommer ikke som noen overraskelse. I dommerstanden har det vært betydelig motstand mot juryordningen så lenge den har eksistert. Selv om det finnes mange og hederlige unntak, har respekten blant dommerne for lekmannselementet i rettspleien ofte virket nokså påtatt. Det har en historisk bakgrunn.

Da Stortinget vedtok juryordningen i 1887 var det som ledd i kampen mot embetsmannsstaten, og det sentrale virkemidlet var utvidelse av folkestyret. Bruken av jury skulle sikre at tiltalte ble dømt eller frifunnet av sine likemenn på grunnlag av de framlagte bevisene. Ordningen møtte motstand fra første stund, særlig fra Høyre og den sosiale eliten. Ofte var argumentet at juryen var for mild og ettergivende, andre ganger at den var hardere enn loven forutsatte. Under lå et syn på lekmenn som mindreverdige deltakere i rettsprosessen, som uopplyste, overflatiske og følelsesstyrte. Skepsisen bygde på at vanlige folk ikke i tilstrekkelig grad kan veie bevis, håndtere skyldspørsmålene og ha innsikt i jussens komplekse verden. De siste åra har det skjedd en taktisk retrett fra disse posisjonene. Nå er det viktigste argumentet at juryen ikke gir noen begrunnelse for sin avgjørelse.

Det fremheves også av stortingsrepresentantene fra de tre partiene som har funnet hverandre i juryspørsmålet. De mener de både har sikret lekmannsinnslaget og begrunnelse i saker som føres for lagmannsretten. Ulf Leirstein (Frp) kaller det en historisk reform. Det har Leirstein dekning for, men det historiske i saken kan tolkes på ulike måter. Kampen mot juryen har nemlig tatt mange former gjennom årenes løp. Den viktigste metoden har vært å innskrenke det juridiske grunnlaget for jurybehandling. Det har medført at antall jurysaker er sterkt redusert og nå bare omfatter de aller alvorligste straffesakene. Samtidig har dommerne fått stadig videre fullmakter til å sette juryens avgjørelser til side. Etter at høyesterett i 2009 skjerpet kravene til fellende jurykjennelse, eksploderte antall tilsidesettelser. Landets dommere sa tydelig fra hva de mener om juryens verdi.

Enigheten mellom Høyre, KrF og Frp er bare det endelige nakkeskuddet i striden om juryen. Den mest umiddelbare effekten vil bli en svekkelse av rettssikkerheten. Juryordningens viktigste funksjon er å sikre at uskyldige ikke blir dømt. Det er i synet på beviskravene at juryen skiller seg fra fagdommerne. Ofte er det juryen som fastholder lovens strenge krav til bevis, mens dommerne - som har sett og hørt utallige lovbrytere - har opparbeidet toleranse for tvil og slakk i beviskravene.

Denne konflikten mellom lekmenn og fagdommere kan være fruktbar. Spenningen øker domstolens årvåkenhet og derfor dens kvalitet. Dessverre er det grunn til å tro at en meddomsrett, der lekdommerne er i flertall, ikke i samme grad vil ta vare på slike posisjoner og effekter. I kraft av sin utdanning, erfaring og kompetanse vil de juridiske dommerne ha en autoritet som lett får dominans. Også verdien av en begrunnelse, er begrenset. Hva hjelper en skriftlig begrunnelse hvis beviskravene svekkes?

Når politikerne nå har gitt juryordningen det endelige nakkeskuddet, føyer det seg inn i en bredere utvikling der folkelig skjønn, kompetanse og innflytelse settes til side for profesjonsmakt. Rettsliggjøring og jussifisering på stadig flere områder, flytter makt til juristene og svekker folkelig kontroll. Rett nok blir registrene av rettigheter stadig utvidet, men bare de færreste har mulighet til å forsvare dem hvis det kreves juridisk bistand.

Hvis jurymotstanderne på Stortinget virkelig er så opptatt av rettssikkerheten som de påstår, er det her de virkelig kan gjøre en forskjell. De kan begynne å tette gapet mellom folks behov for rettshjelp og hva de har råd til. Demokratisere adgangen til rettshjelp. Her finner vi vår tids klassejuss: Det er ikke loven som stenger for rettferdigheten, men advokatenes salærer. Lommeboka er viktigere enn lovboka. Å gjøre noe med dette ville øke rettssikkerheten i betydelig grad. Det ville også koste penger. Avskaffelse av juryen koster ingen ting.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook