SÅÅÅ STOR: Kulturminister Helleland utfordrer gigantene Facebook og Google. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
SÅÅÅ STOR: Kulturminister Helleland utfordrer gigantene Facebook og Google. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Sååå stor er trusselen fra Google og Facebook

En nyttig fiende.

Kommentar

I fjor feiret Kulturrådet 50 år, blant annet med en god jubileumsbok som ironisk nok ikke ble kjøpt inn av rådets eget innkjøpsutvalg for sakprosa. Men historien til rådet bør ikke gå i glemmeboka. Hva var for eksempel motivasjonen bak opprettelsen av rådet? Det oppsto en slags frykt for at norsk språk og litteratur var truet av engelskspråklig dominans. Første skritt var en innkjøpsordning for norsk litteratur, og siden har det ballet på seg til dagens omfattende system med over 1,2 milliarder til disposisjon. Penger som stort sett fungerer som såkornmidler, der mottakerne sørger for en vesentlig del av finaniseringen selv.

Ingenting er som kjent en bedre motivasjonsfaktor enn lett gjenkjennelige, ytre fiender. Derfor skal man kanskje være fornøyd når kulturminister Linda Hofstad Helleland vil samle sine nordiske ministerkolleger til en felles utredning om hvordan Facebook og Google truer mediemangfoldet. Selv om det låter litt enkelt.

For selv om de to gigantene i 2016 ligger an til å sanke inn fire milliarder av et norsk reklamemarked på totalt 20, danner de et litt pussig fiendebilde. De sørger også for distribusjon av medienes innhold, og automatisert reklamesalg gir gode inntekter og få utgifter for mediehus som inngår samarbeid. Slik blant andre Dagbladet har gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er kanskje at det ikke er noe alternativ å stå utenfor. Dominansen er så total at det krever enorm selvtillit å utfordre den, og foruten nordiske kulturministre og EU er det bare mediekonsernet Schibsted som føler seg eslet til oppgaven. De satser beløp i hundremillionersklassen for å utfordre Google og Facebooks personaliserte annonsesystem. Det gikk ikke så bra forrige gang de forsøkte noe liknende, med søkemotoren «Sesam». Etter fire år og 500 millioner kroner ble det lagt ned i 2009. Styrkeforholdet er så urimelig skjevt at det å tro på egen evne til produktutvikling mot de internasjonale selskapenes hær av utviklere, er ønsketenkning. Davids seier over Goliat er unntaket som bekrefter regelen.

Det er fortsatt mulig å tjene penger på medievirksomhet i Norge, men ikke like mye som før. Medienes to hovedinntekstkilder, brukerbetaling og annonsesalg, svikter. Den stadige strømmen av nyheter om kutt i norske redaksjoner har antakelig bare én positiv effekt: det får en pressestøttekritisk norsk regjering til å mobilisere for mediemangfold.

Les også: Google vil være kompis.

Og hva kan nordiske kulturministere gjøre? EU ligger allerede i nærmest konstant rettslig strid med Google, med påstander om misbruk av markedsmakt. En norsk minister kan gjøre noe annet: reformere mediepolitikken. Det vil si å fordele midlene som går til redaksjonelt innhold på en måte som er tilpasset moderne forhold. NRKs særstilling må opphøre, og pressestøtten må revideres. Avisene Vårt Land og Dagsavisen får pressestøtte for å sikre mediemangfold, men den kristne dagsavisa og arbeiderpressens gamle stolthet trykker nå samkjørte nyhetsartikler. I går hadde de et identisk oppslag om kritikk mot kunnskapsministeren.

Det trengs egentlig ikke en nordisk utredning for å nøste opp i dette, men det hjelper kanskje på motivasjonen. Og akkurat som engelskpråklig kultur ikke bør nedkjempes, er ikke sosiale medier og internasjonale it-selskaper bare et ondt utyske. Kampen står som vanlig hos oss selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook