EGERTORGET, 18. desember 2013: Buicken m/Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Stian Carstensen, Knut Reiersrud og Ola Kvernberg.

 Foto: Anders Grønneberg
EGERTORGET, 18. desember 2013: Buicken m/Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Stian Carstensen, Knut Reiersrud og Ola Kvernberg. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Saabye Christensen minnes de døde i ny diktbok

Med vekslende hell.

ANMELDELSE: Slik Beatles var lydsporet til Kim Karlsen og co, har Lars Saabye Christensens dikt og romaner fulgt denne leser fra tidlig barndom og inn i voksenlivet. Romanene har jeg slukt med stor leseglede. Poesien har lært meg ett og annet om metaforbruk, og om bruksdiktets betydning.

Tar man Saabye Christensen ut av norsk litteraturhistorie, etterlater du et krater ikke bare i prosaen, men også i poesien.

Alltid vært poet
I mine øyne er Saabye Christensen først og fremst poet. Da han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for «Historien om Gly» hadde han allerede pushet sine egne dikt i bokform rundt omkring i Oslo by. Han har utgitt diktsamlinger hele veien selv om prosaforfatterskapet naturligvis har fått mest plass, i hvert fall i offentligheten.

Saabye er en historieforteller også i poesien. Med sine ofte enkle og til tider konvensjonelle grep har han nådd ut til en stor leserskare, og samtidig holdt poesien sin noenlunde skarp og fin. Litt kokett kan det vel sies: I krysningspunktet mellom hverdagsbluespoet Nils Yttri og metaforfysikeren Tomas Tranströmer finnes hans diktning.

I gymsalen
Utgangspunktet for årets bok «Etter karnevalet» er dikt skrevet til skuespiller Elsa Lystad, som fremførte forestillingen med samme navn som boken. I diktene snakker en som ser seg tilbake og minnes de døde. Det handler om en avdød mor og avdøde venner, som i diktene med tittel «Forberedelser 1-3». Samlingen åpner med en avskjed, og setter tonen. De fire gymsaldiktene ser seg tilbake i barndommen, blant annet i

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innegym III

det var ikke mye jeg kunne men det var mye
jeg ikke kunne
jeg kan for eksempel nevne
sløyd, brøk, jenter, kongerekker og blokkfløyte
noe var imidlertid også jeg best i
selv om det bare var én eneste ting: tau
for det var faktisk ingen tvil
jeg klatret opp til taket i oktober
og kom ikke tilbake
før i april  

Saabye Christensen minnes de døde i ny diktbok

Gymdiktene følges opp av «Long distance call» der Saabyes risikable bildebruk kommer til sin rett i et dikt som både er vemodig, underfundig og humoristisk samtidig. Litt skrudde tekster som denne skulle jeg ønske det var flere av i boken.

Dødsmotiver
Skrift om døden kommer i så mange former, om det er Roland Barthes' små notater skriblet på kartotekkort etter morens død, Stéphane Mallarmés intense gravmeditasjoner over sin døde sønn, eller Gunvor Hofmos sørgesang over tapet av venninnen Ruth Maier, for å nevne noen.

Erfaringen med det å miste, erkjennelsen om at noen er borte, revet vekk, forsvunnet, utenfor rekkevidde, er et uhyre vanskelig felt. Vanskelig å skrive om, vanskelig å komme i møte.

Heldigvis angriper Saabye Christensen disse dødsmotivene med en til tider forfriskende metaforbruk, og forvandler det som kunne blitt sentimentalt og nostalgisk til dikt som overrasker leseren i et felt der man ikke kommer unna klisjeene og stereotypiene.

Autopilot
Men det er på sitt mest personlige at Saabye lykkes best. Andre steder faller diktene gjennom med for enkle grep. Hvis jeg var han ville jeg vært forsiktig med uttrykk som «dette strenge landet vi kaller livet», «høstens gule sløydsal» og «tidens bakgård». Til tider bikker det hele over i en noe intetsigende bildebruk som er på poetiserende autopilot. Når dikt-jeget passerer en rekke ungdommer ved Blindern som griller og ler i diktet «campus», og selv konkluderer med at han «følger høstens forelesning», blir det i mine øyne alt for lettvint. Det er en fiks beskrivelse av forgjengeligheten. Dikt av samme karakter som dette er det dessverre et knippe av i samlinga, og gjør de sterkere tekstene ingen tjenester.

De beste tekstene derimot, beskriver dødens, savnet og sorgens vesen med lavmælte ord og stort emosjonelt trykk. Og det er ingen liten sak.

Forberedelser III 

jeg så henne dagen før
kanskje var det samme morgen
og jeg ga meg ikke til kjenne
hun skyndte seg over majorstua
skjult av sorte gevanter, i sorte slep
den røde munnen risset fast
i ansiktets siste maske
hun var på vei inn i vinteren
og funnet ble hun en vår
jeg tenker ofte på henne
jeg ser det som om det var i går
hun skulle kaste av seg sin sorte tid
og jeg ga meg ikke til kjenne