Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Saabye Christensen setter Dagbladets anmelder ut av spill

- «Sluk» er både forfatterbiografi, to sabla gode enkeltstående romaner - og et nydelig morsportett.

NY BOK: Lars Saabye Christensen er aktuell med romanen «Sluk», som blir godt mottatt av Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones
NY BOK: Lars Saabye Christensen er aktuell med romanen «Sluk», som blir godt mottatt av Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

ANMELDELSE: «Lite eller ingenting av det jeg skriver likner det jeg opplevde. Det er som om språket mitt kvier seg, det unnviker og omgår, det driver gjøn med meg.»

Det sier forfatteren og jeg-personen Chris Funder i «Sluk». Han har påfallende biografiske likheter med Saabye Christensen selv.

Med sitatet i mente kan vi tenke oss at dette er det nærmeste en selvbiografi Saabye Christensen kan komme. Det er sjelden jeg har lest en mer poetisk, elegant og original forfatterbiografi. Underholdende er den også - og med en epilog så intens, eksistenstung, autentisk og vakker at den slår meg helt ut.

To formfullendte romaner Første del foregår på Nesodden i 1969, der 15 år gamle Chris Funder tilbringer sommeren med sin mor. Arkitektfaren ligger med brukket ben på sykehuset. Funder forsøker forgjeves å skrive et dikt om månen, og er like keitete som resten av Saabye Christensens skikkelser - til og med skavanken er med, her i form av en skeiv fot. Han får aldri somlet seg til å kysse sommerforelskelsen Heidi. Han sårer uavlatelig sin oppofrende mor, og han svikter den ulykkelige brakkegutten Iver Malt, som har en forferdelig hemmelighet. Her er en dramatikk mot slutten som gjør at dette blir noe langt mer enn lette sommerlige erindringer.

Neste del er totalt sceneskift. Den foregår i den gudsforlatte byen Karmack. Mammadalten Frank får jobb som mellommann: Han bringer ulykkesbudskap til hjemmene. Dem blir det mange av i byen der toget har sluttet å stoppe, ingen går av — og heller ingen kommer seg av gårde. Her er nesten krimaktige elementer, der den unnvikende Frank hele tida motarbeider seg selv. Også denne er i seg selv en formfullendt roman. Men hva er forbindelsen her?

Forfatteroppgjør Jo, forfatteren Chris Funder får vi vite i epilogen. Førti år seinere er han blitt forfatter. Han har da gitt ut diktsamling med samme tittel som Saabye Christensen selv, «Kamelen i mitt hjerte». Hans far dør, han mister en roman da datamaskinen krasjer, får sammenbrudd og legger seg inn på anstalt der han møter skikkelsene fra midtromanen. Etter hvert går sammenhengen i «Sluk» opp for oss. Det vil si - bare de skjøre forbindelseslinjene mellom liv og diktning. Et stikkord er at Funder vil skrive en dypt personlig roman, så langt fra seg selv han kan komme.

image: Saabye Christensen setter Dagbladets anmelder ut av spill

«Går det an å skrive godt selv om man er ond?» spør Funder blant annet, i det som også er et oppgjør med forfattergjerningen; unnvikelser, feighet. Flukten - eller tilflukten - inn i «et språk som reparer verden».

Saabye Christensen skal ha skrevet boka like etter at hans arkitektfar og moren døde. Spesielt morsportrettet er nydelig. Denne unnselige sekstitallshusmoren som etterlot seg en gul notisbok med det månediktet Funder selv aldri klarte å skrive.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media