Saabye mot G-punktet

Saabye rører ved språkets G-punkter og drysser metaforisk gullstøv utover linjene.

«Metaforen er tankens kropp,» heter det med en treffende metafor i et av diktene i Lars Saabye Christensens siste diktsamling, og utover i diktet drysser han med raus hånd viltvoksende meta-metaforer hen over linjene. «(...) metaforen er kommet til veis ende / og møter sin tanke i døren,» påstår han, før han konkluderer med at «metaforen er tankens / brudekjole, slitt i sømmene / etter mange bryllup».

Det kan virke som om LSC advarer mot å bedrive metafor. Men slik skal det nok ikke forstås. I så fall er det langt mellom teori og praksis. For er det noe dikteren LSC bedriver, så er det nettopp det - med sitrende vellyst og kontrollert fingerferdighet. Med en tilbunnsgående viten om språkets anatomi og en teknisk kunnen som de fleste norske poeter kan eller bør misunne ham, søker han seg hen mot språkets G-punkter som skjelvende lar seg forme i LSCs kyndige hånd.

Nærmest munter

I «Pinnsvinsol» slår LSC seg virkelig løs. Er det noe «Pinnsvinsol» er rik på, så er det metaforer. Etter endt lesning svimer vi omkring i en metaforrus som ingen ende synes å ta. De mange ordspillene og språklige paradoksene har noe av den samme euforiserende virkning. Det er noe forførerisk enkelt over LSCs poesispråk, en eleganse som av og til skygger for alvoret som ligger bak. Han er den moderne norske lyrikkens Maurice Chevalier - og dette være sagt uten onde hensikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Årets samling står ikke noe tilbake for tidligere samlinger. Ikke alle diktene er like gode, det skulle bare mangle, men blinkskuddene er mange nok til at man kan slå fast at norsk lyrikk ville vært fattigere uten LSC. Og han taler ikke bare til vårt språkøre, han rører også ved våre følelser, enten han stemmer til vemod (noe han ofte gjør) eller vekker vår slumrende medfølelse.

Munter tone

Motivisk er dette en av hans mest sammensatte samlinger, og selv om det stedvis klinger i moll, er tonen gjennomgående lys, ja, nærmest munter, selv når han griper fatt i tidas grådighetskultur i «Høy sang, høy tid», der han taler om «Guds gullkort» som ligger på bunnen av himmelen, refser meklerne i «vektløse dresser, sydd av stoffet / fra skredderens siste fallskjerm» og slår sarkastisk fast at «(...) dette er de rikes tid / de går på vannet raskere enn jesus / de lever utenfor strandloven / i pakt med sine omvendte penger / (...) / aldri / har så mange visst så mye om / sitt eget beste».

Ironien myker likeledes opp tristessen i diktet om de som «har en personlig rekord i ensomhet», og som har underskrevet diplomene selv:

det er sagt at vi gaper

over for mye

det er ikke sant, våre lepper

er

smale, våre tunger er tørre

men våre neser dirrer

i den søte lukten av nærmeste

seier

Tankevekkende

Vi kjenner igjen stilen og holdningen, til tider er det nesten noe orvilsk over den, især i noen «læredikt», «hustavler» om man vil, blottet for en Øverlands patos, men med et «budskap» som ikke er mindre tankevekkende av den grunn.

Bruksanvisning

når du skal falle, fall med

stil: ikke ta andre med deg,

fall

før det er for sent, fall

for all del ikke der det faller

seg, fall der du står

og fall dypt

reis deg et annet sted