TILBAKE TIL 20-TALLET: Forfatter Lars Saabye Christensen henter frem språk fra 20- og 30-tallet i sin kommende roman. Her er forfatteren fotografert hjemme på Vindern, med katten Buster. Foto: Lars Eivind Bones.
TILBAKE TIL 20-TALLET: Forfatter Lars Saabye Christensen henter frem språk fra 20- og 30-tallet i sin kommende roman. Her er forfatteren fotografert hjemme på Vindern, med katten Buster. Foto: Lars Eivind Bones.Vis mer

Saabye tar deg tilbake til 20-tallet

Og avslører suksessoppskriften.

||| - Det vesentlige i alle romaner er å ha en stemme. Bernhard Hvals stemme er vel en eneste lang forsnakkelse.

Lars Saabye Christensen forteller om sin nye romanfigur, som er født i Christiania i 1900, utdannet lege ved universitetet i samme by - og som vi kan lese av bokutdraget - en mann med mange utfordringer i møte med omverdenen. I boka ser han tilbake på livet sitt, i sitt ganske spesielle språk.

- Han er komisk utenpå, men tragisk inni. Sånn håper jeg romanen også er.

Tetter noen hull
- Har det vært morsomt å jobbe med en sånn karakter?

- Det har vært annerledes. Jeg har flyttet hele tidsbildet tilbake til 1920 og -30-tallet. Han bruker mange ord og uttrykk som er gått ut på dato, og jeg samler på slike ord så det passet bra. Hver gang et ord forsvinner, blir språket fattigere. Så jeg har tettet noen hull.

Hval har uvaner og unoter som gjør ham til en usedvanlig dårlig lege. Han er dårlig på de levende, men god på de døde og blir derfor obdusent, forteller Saabye.

- Han bruker dobbelt så lang tid på alt mulig enn de fleste andre. Men han er min mann. Jeg liker ham. Han er en kløpper i å skape pinlige og skandaløse situasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- En takknemlig hovedperson?

- Det er fint å kna på ham. Han er en romanfigur som gir meg som forfatter store muligheter som jeg ellers ikke ville fått.

Opiumpiller
- Har du måttet holde igjen?

- Ja, definitivt. Dette kunne gått i alle retninger. En roman krever en disiplin som B. Hval ikke har. Så jeg har måttet skrive ham ned og ut noen ganger.

Det er lett å se det tragiske både i den litt håpløst gammelmodige og nevrotiske tilnærmingen til omgivelsene. I utdraget leser vi også om Bernhard Hvals opiumpiller, og det kan virke som han har til hensikt å spise dem for å avslutte livet.

- Jeg vil ikke avsløre for mye. B. Hval står på kanten av sitt eget liv, og skuer tilbake på det livet han har levd. I alle fortellinger må det være en understrøm av mørke, og en overflate av lys.

- Hva skjer uten lys?

- Da synker alt.