Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Fear City: New York vs The Mafia»

Sabla spennende mafiajakt

«Fear City: New York vs The Mafia» er Scorsese møter Michael Mann i dokumentarform.

Femhodet hydra: «Fear City» forteller historien om hvordan overhodene i New Yorks fem mafiafamilier omsider ble bragt for retten. Video: Netflix Vis mer

På 70- og 80-tallet var New York City en lovløs by, der en bakbundet politistyrke og rettsapparat måtte se mafiaen herje fritt. De såkalte «Fem familiene», organiserte krimsyndikater som delte byen mellom seg, styrte det meste som var av ulovlig virksomhet, og håvet inn millioner av dollars foran øynene på enten maktesløse eller gjennomkorrupte politikere.

«Fear City: New York vs The Mafia»

5 1 6

Dokumentarserie

22. juli
Beskrivelse:

Dokumentarserie i tre deler om politijakten på de fem mafiatoppene som regjerte New York på 70- og 80-tallet.

Kanal:

Netflix

«Scorsese møter Michael Mann i åttitallsdrakt»
Se alle anmeldelser

Den nye Netflix-dokumentarserien «Fear City: New York vs The Mafia» er historien om hvordan FBI og statsadvokaten omsider klarte å stoppe dem.

Hovedutfordringen var den idiotsikre ledelsespyramiden, der overhodene aldri utførte forbrytelsene selv. Tok man en fotsoldat på fersken var han lett å erstatte, og den italienske omertà – blodeden som sikret absolutt lojalitet, og straffet tysting med døden – sørget for at de ansvarlige på toppen var umulige å røre.

Løsningen for myndighetene kom da en collegeprofessor børstet støv av flere år gammel, uanvendt lovendring, den såkalte RICO-loven, som gjorde det mulig å ta toppfolket for å beordre forbrytelsene, selv om de aldri hadde fått blod på henda.

Plutselig var det mulig å halshogge den femhodede hydraen.

Pardans

Grovarbeidet måtte fortsatt gjøres, og det er dette politiarbeidet som utgjør brorparten av «Fear City». De involverte på begge sider av loven intervjues og arkivopptak av gamle avlyttinger og spaninger kombineres med rekonstruksjoner, stilisert i klassisk gangsterfilm-stil.

Det er Scorsese møter Michael Mann («Heat») i åttitallsdrakt, og selv om utfallet er gitt fra starten av, er det sabla spennende. De filmatiske virkemidlene bygger opp scenene som en spenningsfilm, og den i aller høyeste grad analoge teknologien etterforskerne har tilgjengelig tvinger lovens lange arm og mafiaens tentakler til nær pardans. Det både høyner risikoen og skaper bånd mellom politi og røver. Hva gjør man for eksempelt når avlyttingsapparatet du har sneket inn i lufteanlegget til mafiosoens bil sender den på verksted, fordi den har tappet bilbatteriet? Løsningen er dristig og så enkel at det nesten ikke er til å tro om det ikke hadde skjedd i virkeligehten.

Trump Tower

Mest tankevekkende er serien når den antyder linjer mellom mafiaen og det kapitalistiske systemet. Ikke bare fordi mafiaen hadde en hånd dypt nede i mer lovlydige bransjer som byggebranjsen, og kontrollerte fagforeninger (se også: Scorseses «The Irishman»), men også fordi de er strukturert på samme måte som en bedrift, og belager seg på de samme markeds- og maktprinsippene, bare med ulik grad av lovlighet og voldsutøvelse. Som tidskoloritt klippes det stadig inn bilder av Trump Tower som er under konstruksjon, og i en snodig skjebnens ironi var det senere borgermester og Trump-consigliere Rudolph Giuliani som var statsadvokaten som ledet rettsprosessen mot mafiabossene. Serien er bare på tre episoder, og har ingen politisk slagside, så utover dette får den overordnede diagnostiseringen av det amerikanske samfunnet være i fred.

Iblant kan formspråket riktignok bikke over i parodien. En tidligere kaptein i mafiaen intervjues i en boksehall med halve fjeset skjult i skygger kastet fra persienner. Det går heldigvis ikke ut over troverdigheten – at halve rollegalleriet her fremstår som statister fra «Sopranos» sier jo noe om at miljøet som skildres her er stilisert på grensen til parodien.

I motsetning til mye annen true crime, som elsker å meske seg i groteske detaljer, bygge helter og skurker og spekulere og antyde vilt, fremstår «Fear City» aldri som spekulativ. Saken her er langt mer avklart, men ikke mindre spennende av den grunn, og viser at det går fint an å lage true crime uten dyneløfting.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!