Saddam Hussein som krigsfange

AMERIKANSKE MYNDIGHETER har nå gitt Saddam Hussein status som krigsfange. Hvorfor er det en selvfølge at også personer som Saddam Hussein må være beskyttet av lov og rett? Hvorfor skal retten gjelde for tidligere ledere for Pol Pot-regimet - noen av dem sitter fengslet i Kambodsja og venter på en rettssak under tribunalet forhandlet fram av FN og kambodsjanske myndigheter? Hvorfor har Slobodan Milosevic, eller rwandesiske ledere tiltalt for folkemordet i 1994, rett på beskyttelse mens de venter på sin dom? Har de ikke satt seg utenfor loven og dermed mistet denne retten på grunnlag av de mange anklager om uhyrligheter som hefter ved dem?

Røde Kors Bevegelsen generelt - og den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) som «Geneve-konvensjonenes vokter» spesielt - følger denne type spørsmål nøye. I væpnede konflikter møter man ofrene for krigsforbrytelser og søker å gi dem beskyttelse mot dem som kan utøve vold. I dialog med væpnede styrker arbeider man systematisk for å hindre overgrep ved å minne dem om forpliktelsene som gjelder under Internasjonal Humanitær Rett. Men i en annen fasett av konflikten møter ICRC også krigsfangene og andre internerte. Blant disse er det mennesker som har begått brudd på folkeretten og bør straffes. En krigsfange eller sivilt internert, beskyttet av Genéve-konvensjonene, kan bli tiltalt og stilt for retten for krigsforbrytelser eller andre kriminelle handlinger.

NÅR MAKTSPILLET har snudd og de som hadde mulighet til voldsbruk ikke lenger har det, da gjelder fortsatt grunnleggende rettsregler. Alle som er blitt fratatt sin frihet og befinner seg i fangenskap, inkludert de som er mistenkt for de mest alvorlige handlinger, har rett til human behandling. De har rett til respekt for sitt menneskeverd, qua menneske. Krigsfanger eller sivilt internerte skal derfor behandles i tråd med Internasjonal Humanitær Rett. Menneskeverdet skal beskyttes også i de mest ekstreme situasjoner - som væpnet konflikt uten tvil er. Uten et slikt rettsvern er det få eller ingen sperrer mot barbariet. Den offentlige kunnskap og oppfatning om hva Saddam Hussein har gjort endrer ikke det forhold at han har rett på human behandling. Amerikanske myndigheter har nå - korrekt - gitt ham status som krigsfange. Av det følger at han også visse spesifikke rettigheter etter 3. Genéve-konvensjon. Blant annet har han rett til å bli besøkt av ICRC - på linje med andre krigsfanger. Siden mars 2003 har ICRC besøkt tusener av krigsfanger og sivilt internerte i Irak. Om han ikke hadde fått status som krigsfange ville han likevel være beskyttet - som sivil - etter den 4. Genéve-konvensjon. Ingen stat er over loven, ingen person er utenfor loven.

VERN AV MENNESKEVERDET er en nøkkelverdi for et hvert samfunn. Det gjelder også i oppgjørets time etter en væpnet konflikt, og folkeretten har nettopp forutsett en slik situasjon. Dette ligger i bunn for Genéve-konvensjonene som er ratifisert av 191 stater. I praksis snakker vi om et universelt prinsipp. Internasjonal Humanitær Rett vokste fram som en reaksjon mot vilkårlig voldsbruk i væpnet konflikt. Retten ble også skapt for å forhindre at ønsket om hevn, eller blindt hat, skulle danne grunnlaget for reaksjoner mot mistenkte fiender og kriminelle. Respekt for loven - under og etter konflikten - vil kunne gjøre det lettere å bilegge konflikt, unngå nye voldsspiraler, samt skape forsoning og grunnlag for et nytt samfunn.

Et samfunn viser - og befester - sin egen menneskelighet nettopp ved sin behandling av sine motstandere, mens det motsatt er ødeleggende for et samfunn å akseptere overgrep i strid med retten.

Krigsfanger og sivilt internerte har imidlertid ikke krav på privilegert behandling. ICRC - som besøker slike fanger over hele verden - hevder ikke generelt at slike fanger skal frigis og går heller ikke mot lovlig straffeforfølgning av dem som har begått forbrytelser. Besøk til disse fangene skal bidra til at humanitære hensyn ivaretas, at deres fysiske og mentale integritet respekteres.

UNDERTEGNEDE ARBEIDET inntil nylig som ICRC-delegat med ansvar også for fangebesøk i Kambodsja. Jeg besøkte regelmessig mange innsatte med ulik tilknytning til Pol Pot-regimet og Røde Khmer. Ansikt til ansikt med slike mennesker har en uvilkårlig to tanker i hodet samtidig: Først og fremst en forpliktelse på ICRC-mandatet: å overvåke om fangene behandles humant, i tråd med Internasjonal Humanitær Rett, menneskerettighetene og landets lover; samarbeide med fengselsmyndighetene om å forbedre fangenes situasjon og bidra til at fangene kan opprettholde kontakt med familiene. For det andre, en bevissthet om at noen av dem du sitter i samtale med - og som kanskje er fratatt sin frihet for livstid - har, eller kan ha, begått uhyrlige handlinger som de er eller vil bli dømt for. Den siste tankelinjen reduserer ikke betydningen av den første, tvert imot. Beskyttelsesmandatet, og vernet som Internasjonal Humanitær Rett gir til dem som er fratatt sin frihet, blir særlig viktig for dem som sitter fengslet som følge av konflikt. Generelt risikerer de i særlig grad å bli utsatt for mishandling, forsvinninger eller utenomrettslige henrettelser. ICRC besøkte i 2002 nær 450,000 fanger i 75 land og 2000 fengsler og leire, for å gi slik beskyttelse til dem som er mest utsatt. Beskyttelse av fanger står ikke i noen motsetning til straffeforfølgning for forbrytelser. Tvert i mot: Internasjonal Humanitær Rett opprettholdes og styrkes nettopp gjennom håndhevelse, slik at de som bryter retten ikke kan fortsette fordi de tror seg fritatt for straff.

RØDE KORS-BEVEGELSEN støtter derfor nasjonale og internasjonale tiltak for å etterforske, tiltale og straffeforfølge alle som er mistenkt for krigsforbrytelser og andre brudd på Genéve-konvensjonene. De som blir funnet skyldige bør straffes. ICRC oppfordrer statene til å stoppe krigsforbrytelser og gir råd angående nasjonal lovgivning og straffeprosess for dette formål. ICRC var også meget aktiv i prosessen fram mot opprettelsen av Den internasjonale Straffedomstolen (ICC). Men Røde Kors kan ikke selv være en del av straffeprosessen. Det ville være i strid med det humanitære mandatet.

En hver juridisk prosess angående mulige folkerettslige brudd i en konfliktsituasjon, må imidlertid respektere fundamentale rettsgarantier som Internasjonal Humanitær Rett setter: (1) antatt uskyld inntil skyld er bevist, (2) rett til å bli prøvet av en kompetent, uavhengig og upartisk domstol; (3) rett til å forsvare seg selv, inkludert retten til kompetent og effektiv juridisk bistand, rett til tilstrekkelig tid og mulighet til å forberede sitt forsvar, og retten til å innkalle og spørre ut vitner; (4) rett til en «fair hearing»; og til slutt (5) utelukkelse av bevis som er framkommet som resultat av tortur eller annen grusom, inhuman eller nedverdigende behandling.

Disse garantier samsvarer med dem en finner i straffelov og straffeprosesslov i mange land verden over. De er også nedfelt i de universelle menneskerettighetene. De blir generelt oppfattet som nøkkelelementer i demokratiske politiske systemer og må sees som en forutsetning for et humant samfunn. «Et samfunn viser sin egen menneskelighet nettopp ved sin behandling av sine motstandere»