Saddams indre sirkel

«Det kan virke som enkelte amerikanske maktmidler muliggjør fjerningen av det sittende styresettet samtidig som det umuliggjør opprettelsen av et nytt stabilt regime.»

Saddam Hussein har vært ansett som en av verstingene i internasjonal politikk helt siden han invaderte Kuwait 2. august 1990. Hans militære styrker led store tap mot den amerikanskdominerte koalisjonen våren 1991, men han har lyktes i å bli sittende med makten til tross for borgerkrig, diverse kuppforsøk, flere luftangrep og økonomiske sanksjoner. Parolene i Bagdad proklamerer fortsatt at «Irak er Saddam - Saddam er Irak». Palasser, moskeer og monumenter blir oppkalt etter presidenten, og det statskontrollerte nyhetsbildet skamroser ham for alt han gjør for sitt folk. Han er ingenlunde elsket, men frykten for represalier ser ut til å holde befolkningen på vel 23 millioner i sjakk.

Hvilke mekanismer er det Saddam spiller på for å opprettholde makten? Hvilke maktsystemer er det som sørger for at han forblir enerådende? For å illustrere kompleksiteten forbundet med et forsøk på å endre regimet i Bagdad, bør vi se nærmere på hvordan Saddam har konstruert sitt politiske maktapparat.

De sentrale posisjonene i regimet tildeles lojale medlemmer fra Saddams egen stamme (al-bu Nasir), eller alliansestammer som har oppnådd hans gunst. Medlemmene er i all hovedsak sunnimuslimer fra området mellom Ramadi, Mosul og Bagdad. Dette utgjør det såkalte sunnitrianglet i et ellers shiadominert Irak. De to mest sentrale familiegrenene er Majid (farssiden) og Ibrahim (stefarssiden). De to eldste sønnene til Saddam har også blitt tildelt sentrale roller innen splitt og hersk-strategien. Disse stamme- og familiemedlemmene styrer det omfattende Baath-partiet og et utstrakt militærapparat, som blant annet inkluderer elitestyrker, paramilitære styrker og masseødeleggelsesvåpen. Kjernen i maktapparatet, Saddams indre sirkel, er imidlertid det fryktede sikkerhets- og etterretningsnettverket.

Den primære hensikten med nettverket er å beskytte Saddam og hans nærmeste familie mot deres egen befolkning. Metoden er et nettverk med angivere og sabotører som gjennom streng overvåkning skal avverge kupp, opptøyer og andre trusler. Selve nervesentret er administrert av Saddams personlige sekretær, Abd Hamid Hmoud, og noen få håndplukkede byråkrater. De får daglig informasjon fra syv sentrale byråer, som igjen er ledet av personer som er knyttet til bestemte familier fra stammer som har vist ubetinget lojalitet til Saddam. Alle rapporter går direkte til Saddam og hans team i presidentpalasset.

Mukhabarat er et etterretningsorgan på over 4000 ansatte som samler informasjon fra inn- og utland hva angår statens sikkerhet. De er på folkemunne kjent som «Saddams lange arm», og gjennomfører operasjoner for å identifisere og redusere mulige trusler. Mukhabarat har mandat til å bruke de midler som er nødvendige, og trenes følgelig for blant annet spionasje og bruk av eksplosiver. Organet kan handle på mistanke og er spesielt informert om opposisjonsgrupper som organiserer seg fra utlandet. Det var dette byrået som gjennomførte attentatet mot president George Bush i april 1993.

Amn al-Khas besørger den personlige sikkerheten til Saddam, og er den mest fryktede sikkerhetsstyrken i Irak. Denne utvidede livvakten har mandat til å overvåke alle andre byråer og organisasjoner. Amn al-Khas beskytter Saddam og hans nære familie når de reiser og når de oppholder seg i et av sine mange palasser. Saddam har mange etterlikninger, og selv disse styrkene vet ikke med sikkerhet om de er i Saddams nærvær. Dette er en vanlig manøver fra Saddams side for å spre usikkerhet om hvor han til enhver tid befinner seg, og han gjennomfører jevnlige tester for å se om de er på vakt og villige til å ofre sine liv for ham.

Special Republican Guard er den sikkerhetspolitiske delen av den republikanske garde. Den er lett bevæpnet og besørger beskyttelse av Saddam og hans familie som et ytre lag til Amn al-Khas. Styrken er antakelig på ca. 26000 mann, og som for resten av sikkerhets- og etterretningsnettverket er rekrutteringen basert på disiplin, lojalitet og evne til å utføre oppdrag uten å stille spørsmål. Det var i hovedsak medlemmer fra byråene Mukhabarat, Amn al-Khas og Special Republican Guard som motarbeidet FNs våpeninspektør. Våpeninspeksjon har ikke funnet sted siden utvisningen i desember 1998, men kommer en delegasjon tilbake, vil disse byråene mest sannsynlig være godt forberedte på en ny runde.

Amn al-Amm er den «hemmelige» delen av de irakiske politistyrkene, med ca. 8000 medlemmer. Byrået overvåker også lojaliteten og disiplinen internt i politiet. Amn al-Amm registrerer alle uttalelser vedrørende Saddams liv og politikk, og oppfordrer barn til å sladre på foreldre og naboer til å gi opplysninger om hverandre. Byrået er koblet direkte opp mot Baath-partiets sikkerhets- og overvåkningssystem og er regimets øyne og ører i det perifere Irak.

Estikbarat har ansvaret for militære trusler og vier stor oppmerksomhet til militære grupper blant kurdere i nord og shiamuslimer i sør. I regionale strøk opererer de både i samarbeid og konkurranse med Amn al-Amm. Estikbarat har i tillegg en viktig rolle i rekrutteringen av soldater til verneplikt og krig. Under operasjon Ørkenskjold fikk de blant annet i oppdrag å kidnappe general Norman Schwarzkopf.

Amn al-Askariyya var opprinnelig en del av Estikbarat, men siden 1992 har de vært et eget byrå som sørger for ubetinget lojalitet internt i det irakiske militærapparatet. De har et spesielt ansvar innen den republikanske garde, og er til stede med representanter på ethvert møte mellom generalene. De utgjør noe som kan likne et militærpoliti, men har fullmakt og innsyn som går langt utover det vi forbinder med en slik avdeling i den vestlige verden.

Al-Hadi Project har sannsynligvis ca. 800 heltidsansatte, som tar seg av elektronisk overvåkning. Al-Hadi samler inn data, prosesserer dem og sender dem til det byrået som vil være aktuelt for oppfølging. Byrået har flere stasjoner med lytteposter rundt omkring i Irak. Al-Hadi monitorerte blant annet kommunikasjonslinjene til Iraqi National Congress i forkant av angrepet på opposisjonsgruppens hovedkvarter i Arbil i august 1996.

Det er dette nettverket, koblet opp mot et enda større partikompleks og militærapparat, som har sikret Saddams regime en robusthet og seighet som er ganske unik. Mange i regimet er tjent med Saddam som leder, og siden den politiske opposisjonen er tvunget til å operere fra andre land, er det lite som tyder på at et internt kupp mot Saddam vil lykkes. Et regimeskifte ser derfor ut til å fordre eksterne krefter, men et skifte handler ikke bare om å ødelegge det som eksisterer. En luftkampanje kan ødelegge palasser, mediesentre og kommandoer, og en bakkestyrke kan svekke det militære maskineriet, men et regimeskifte krever mer. Saddams sikkerhetsnett må brytes. Dette krever en kunnskap om, og forståelse av, Saddams indre sirkel, men man må også ha en klar formening om hvem som skal overta. Skal eksempelvis Baath-partiet forbli ved makten? Skal deler av al-bu Nasir eller noen av Saddams familiemedlemmer fortsatt sitte med makten? Hvordan skal representasjonen være fordelt mellom sunnimuslimer, shiamuslimer og kurdere? Hva blir fremtiden til nøkkelmedlemmer fra det nåværende regime? Militære operasjoner kan svekke den eksisterende maktstrukturen, og dermed legge forholdene til rette for interne kuppforsøk og annen opposisjon, men militære angrep i seg selv er på langt nær synonymt med et vellykket regimeskifte. Dersom man ønsker et regimeskifte er utfordringen derfor todelt: For det første å fjerne det sittende regimet, og for det andre å skaffe rom for et nytt regime på en slik måte at dette får den nødvendige troverdighet både internt i Irak og eksternt i forhold til andre i regionen. Det kan virke som enkelte amerikanske maktmidler muliggjør fjerningen av det sittende styresettet samtidig som det umuliggjør opprettelsen av et nytt stabilt regime.