TILREGNELIG ELLER IKKE? Det ble et sentralt spørsmål under rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik under 22. juli-rettsaken i 2012. Det er ingen tvil om hva de som plasserte blomster utenfor rettssalen mente om saken. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TILREGNELIG ELLER IKKE? Det ble et sentralt spørsmål under rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik under 22. juli-rettsaken i 2012. Det er ingen tvil om hva de som plasserte blomster utenfor rettssalen mente om saken. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Særreaksjon for «plagsomme»?

Det framsatte forslaget vil senke terskelen for hva samfunnet og medborgere skal tåle, og hva vi nå skal kreve beskyttelse mot.

Meninger

Regjeringen har nå fremmet et forslag for Stortinget om å utvide virkeområdet for den strafferettslige særreaksjonen for utilregnelige, slik at personer «som begår gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art» skal kunne dømmes. Forslaget omfatter både dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.

Regjeringens forslag bryter etter Advokatforeningens syn prinsipielt og grunnleggende med lange linjer i norsk rettsstatlig strafferett.

Dagens regelverk for strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige hadde en svært trang fødsel. Straffelovrådet foreslo i 1974 at de tilregnelige som var farlige skulle kunne dømmes direkte til opphold i psykiatrisk institusjon. Forslaget høstet voldsom storm - og særlig ropte psykiatrien høyt om asylsuvereniteten. Særreaksjonsutvalget foreslo så i NOU 1990: 5 dagens form for særreaksjon, «overføring til tvungen psykisk helsevern» eller «tvungen omsorg». Utvalget framholdt at dersom man for å verne samfunnet skal reagere mot dem som er uten skyldevne og dermed er frie for straff, må visse grunnleggende betingelser være oppfylt:

• Reaksjonen må ikke ha straffeformål.

• Reaksjonens innhold må være forskjellig fra straffens.

• Behandling, omsorg og nødvendig kontroll av psykotiske personer må være psykisk helseverns ansvar.

• Og - kanskje aller viktigst - området for bruk av særreaksjonen må være sterkt begrenset.

Særlig på grunn av belastningen en tidsubestemt reaksjon vil innebære, mente utvalget at en slik reaksjon bare ville være forholdsmessig når andres liv, helse eller frihet er truet.

En slik begrensning av særreaksjonen for utilregnelige ble fastholdt senest i forbindelse med forslaget til ny straffelov som ble vedtatt i 2005 og iverksatt 1.10.2015. Det helt grunnleggende rettsstatlige prinsipp om at den som er uten skyldevne heller ikke skal kunne straffes er senere fastholdt i Tilregnelighetsutvalgets innstilling (NOU 2014:10).

Regjeringens forslag baserer seg i tillegg på et uklart og uansett begrenset faktisk behov. Det empiriske grunnlaget tilsier ifølge Justis- og beredskapsdepartementet at 15- 30 personer pr. i dag ville være kvalifisert til en slik utvidet særreaksjon som foreslås, men at «den årlige tilveksten må antas å bli vesentlig lavere». Dette tilsier dermed kanskje et par-tre nye domfellelser pr. år.

Forslaget innebærer at særreaksjonen i disse tilfellene skal opphøre senest tre år etter rettskraftig dom, men innen denne rammen vil reaksjonen være tidsubestemt. Det framstår dermed som et grunnleggende spørsmål hvorvidt dette er et så omfattende samfunnsproblem at hevdvunne og velbegrunnede prinsipper skal forkastes.

Et offentlig utvalg ledet av Øystein Mæland fremmet i 2008 forslag til en mulig modell for en slik særreaksjon for de plagsomme, men valgte pga. de kompliserte problemene dette reiser å ikke fremme et ferdig forslag. Utredningen trakk dessuten i et eget punkt opp flere sentrale dilemmaer, som Justis- og beredskapsdepartementet bare i begrenset grad har drøftet i forbindelse med forslaget som nå foreligger. De fem dilemmaene var:

1. Flere mennesker med psykiske lidelser blir synlige i samfunnet, som følge av det som har vært en ønsket politisk utvikling.

2. Det har skjedd en stor nedbygging av døgnplasser i psykiatrien - et betydelig dilemma dersom en økende andel av et fåtall plasser skal brukes til særreaksjonsdømte.

3. Det er betydelig usikkerhet om psykiatrisk behandling vil ha noen effekt på dem dette gjelder.

4. Det finnes ikke i dag særlig gode metoder for å predikere framtidig plagsom atferd.

5. En slik dom vil lett framstå som et uforholdsmessig inngrep i forhold til andre reaksjoner på tilsvarende forgåelser.

Ytterligere et dilemma er at en dom for særreaksjon for utilregnelige åpner for overføring til anstalt under Kriminalomsorgen, det vil si at fengsel vil kunne bli brukt i særlige tilfeller (jf. lov om psykisk helsevern § 5-6). Denne muligheten er så langt i liten grad benyttet. Men det er grunn til å frykte at kategorien lovbrytere forslaget tar sikte på ofte kan bli avvist av psykiatrien, og dermed lettere vil bli begjært overført til fengsel.

Skal viktige prinsipper brytes, må det være på grunn av at sterke behov påvises, og fordi man etter en grundig avveining av mothensynene finner at disse må vike. I dette tilfellet er behovet begrenset og de uløste dilemmaene er mange.

Advokatforeningen mener forslaget som nå er til stortingsbehandling gir inntrykk av et ønske om renovasjon: Først var det en målsetting å få psykiatriske pasienter ut av institusjonene, mens de nå skal fjernes fra gatene. Som Tilregnelighetsutvalget påpekte i sin innstilling: At «samfunnet eksponeres for noe mer avvikende og til dels plagsom atferd er en påregnelig følge av reformene i psykiatrien».

Realiteten er at det framsatte forslaget vil senke terskelen for hva samfunnet og medborgere skal tåle, og hva vi nå skal kreve beskyttelse mot, på tross av de belastninger en særreaksjon vil være både for de domfelte og for det psykiske helsevern.

Advokatforeningen mener dilemmaene som er påpekt ovenfor tilsier at forslaget slik det er framsatt bør avvises, eller i alle fall utsettes.

Dette har også sammenheng med at tilsvarende forslag kan komme til bredere behandling som en oppfølging av Tilregnelighetsutvalgets innstilling. Denne er på dette området sterkt preget av dissenser, noe som illustrerer kompleksiteten langt bedre enn proposisjonen. Høringsrunden etter den innstillingen vil på denne bakgrunn også gi Stortinget et langt bedre grunnlag for å ta standpunkt til disse vanskelige spørsmålene. Det kan ikke være tilfredsstillende for Stortinget å måtte behandle et så viktig og komplisert spørsmål stykkevis og delt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook