Dagbladets oppslag fredag (8.desember) er et ekkelt eksempel på hvordan en nyhetsdesk vrir sannheten av ledd for å få gjort en historie kommersiell.

Jeg har overhodet ikke «påstått at jeg hadde kontakt med min avdøde kone». Det jeg sa i intervjuet var tvert imot at jeg de første årene etter at hun døde førte fiktive samtaler med henne i min (bevisste) fantasi, blant annet om barneoppdragelse, og at det kunne gi meg en intuitiv fornemmelse av hva hun ville sagt eller ment om dette og hint.

Hensikten var å avmystifisere åndeverdenen ved å peke på at hukommelse og erfaringer kan gi spontane opplevelser som spenner videre enn den rene logikk.

Jeg mente og mener at mennesket er utstyrt med en evne til å tenke i et romsligere format enn den rent faktabaserte tanke, og at det ikke er så dumt å være åpen for det. Hadde vi ikke hatt denne evnen ville vi heller ikke hatt kunst – litteratur, musikk, billedkunst osv.

Det er særdeles ubehagelig å bli hengt ut for meninger man ikke har. Folk som betjener nyhetsdeskene bør kanskje aktivere sin egen intuisjon og forsøke å forstå det.