Sære saker

En kan si mye om David Lynchs siste bedrift. Men kjedelig blir den aldri.

FILM: Tre timer med David Lynch på sitt mest sære er en prøvelse. I hvert fall hvis du sitter og leter etter tradisjonell logikk og ordinær Hollywood-dramaturgi. «Inland Empire» er uten tvil regissørens merkeligste så langt. Og den er en opplevelse – på godt og vondt.

I løpet av de tre timene var jeg innom de fleste sinnsstemninger. Jeg ble provosert og engasjert, irritert og frustrert – og imponert. Det eneste jeg ikke gjorde, var å kjede meg.

Umulig

Å gi et forståelig resymé av handlingen er vanskelig, for ikke å si umulig. Det begynner med en Hollywood-stjerne (Laura Dern) som sikler etter en rolle i et nytt, stort drama. Dagen før hun får rollen, kommer en ny nabo på besøk. Hun snakker kryptisk om bakveien til palasset, om et gammelt østeuropeisk sagn, at handling alltid får konsekvenser, samt noe om gårsdagen, morgendagen og dagen i dag. Dette er Lynch-språk. At det framføres av Grace Zabriskie, hun med klinkekuleøynene fra «Twin Peaks» og flere av hans filmer, gjør det ikke mindre merkelig. Så får stjerna greie på at filmen er en nyinnspilling av en tysk film som aldri ble ferdigstilt, fordi begge hovedrolleinnehaverne ble drept. Det hviler en forbannelse over det hele. Det høres ut som opptakten til en typisk grøsser. Men, nei. Herfra går handlingen i praktisk talt alle retninger, tråer kastes ut tilsynelatende på måfå, de færreste av dem blir noen gang hentet inn igjen.

At filmen forflytter seg mellom Hollywood og Polen, på forskjellige tid- og romplan, og at man aldri helt vet hva som er «filmen i filmen» og hva som er «virkelig», gjør det hele etter hvert ganske komplisert. Det er da man skal slutte å forsøke å få puslespillbitene til å passe sammen, slutte å lete etter vanlig logikk, lene seg tilbake og bli med på turen gjennom Lynch’ abstrakte, marerittliknende verden. Det blir som å betrakte et abstrakt maleri. Du finner helt sikkert noen gjenkjennelige former og figurer, men dermed er det ikke gitt at de gjør helheten mer forståelig.

Åpne sanser

Norske Odd Geir Sæther er en av fotografene, og filmen er skutt på video. Det gir filmen et røft ytre, og har definitivt redusert prislappen på produksjonen. For menigheten er det helt sikkert moro å se gjengangere som Harry Dean Stanton, Diane Ladd og Grace Zabriskie i biroller. Mange vil også nikke gjenkjennende til elementer, både på lyd og bildesiden. På et punkt var jeg helt sikker på at nå kommer det en dverg som snakker baklengs ut fra bak gardinene, men jeg tok heldigvis feil. Ett sted går grensen, selv for David Lynch.

«Inland Empire» forutsetter åpne sanser og et vidåpent sinn, samt evnen til å se gjennom fingrene på noen av Lynch’ mindre vellykkede innfall. Jeg innrømmer gjerne at det var ting her jeg ikke skjønte bæret av. Jeg tror heller ikke det er meningen.

Og mellom oss: Jeg er slett ikke overbevist om at David Lynch sjøl skjønner alt i «Inland Empire».