Særnorsk og magisk urbanisme

Storbyroman med magisk pønsj.

Revisoren Hardy prøver å skrive sin historie, men det blir for vanskelig med ham selv i hovedrollen. Leiegården han arbeider i, huser leieboere som mastodonten Elmer og den mystiske Gie som Hardy er ubehjelpelig forelsket i, samt den lugubre bula Roxy. Hardys historie løsner endelig da Daniel etter tre års tørrlagt fravær plutselig dukker opp igjen på Roxy, og Hardy skjønner at han må trekke inn omgivelsene og fortelle historien sin gjennom andre.

«Mannen som ble edru» er ganske enkelt en fortelling om hvor vanskelig det er å sjekke jenter når man er edru. Romanen er en skildring av en løst sammensatt gruppe bymennesker og deres forsøk på å finne et nytt ståsted, en ny identitet etter at deres gamle forhold imploderte.

Knudsen fanger et forsøk på fellesskap gjennom å la hver person formidle sine observasjoner som ikke nødvendigvis er sammenfallende med andres.

Romanen er arrangert i tablåer - i poplåter - linket til hverandre gjennom transportetapper hvor personene fysisk forflytter seg i bylandskapet.

Slik vrir Knudsen hele tida perspektivet, ved å slippe de forskjellige stemmene til bak mikken. Knudsen skriver tett og fint på rølpa riksmål og drar opp de forskjellige bymiljøene med troverdighet. Utlegningen av fyllas anatomi og Daniels angst for å takle verden edru skildres med destillert innsikt, og disse partiene er ubehagelige å lese i sin nærgående ærlighet.

Transportetappene blir kanskje litt for mange og romanen får overtrekk på kontoen for episk framdrift. I tillegg trekker Knudsen for mange personer inn i fortellingen uten å følge dem helt opp.

Men på sitt beste er Sverre Knudsen en overlegen utøver av en særnorsk magisk urbanisme, åndelig beslektet med Brixton-forfatteren Martin Millar, men temmelig alene bak spakene her hjemme.