Særnorske myter om realfag

REGJERINGEN har lovet ny giv i realfagene i utdanning og forskning. Det skal settes i gang en omfattende utdanning av lærere i realfag til norsk grunnskole og den videregående skolen. Man har igjen utarbeidet læreplaner etter prinsippet med fagplangrupper, hvor norske lærere som er i arbeid i klasserommene og lærere som utdanner lærere ved universiteter og høgskoler har deltatt aktivt i planarbeidet. En tidligere matematikk- og fysikklærer i grunnskolen kan bli nesten yr av forventning, Betyr satsingen at man også vil gå løs på de rare og særnorske mytene om realfag og realister? At naturvitenskaplig kompetanse igjen vil bli etterspurt i styre og stell? Skal man prøve å gjøre noe med de negative og forvrengte holdningene til fysikk og kjemi i mange skoler og i resten av det norske samfunnet? Skal vi igjen få en kvalifisert undervisning i naturfag og matematikk i grunnskolen? Vi går spennende tider i møte, hvis dette ikke bare er et eventyr. De rare og særnorske mytene om realfag og realister er usedvanlig seiglivede. I dette landet møter man ofte mennesker som gir uttrykk for forundring over at noen med matematisk eller naturvitenskaplig bakgrunn er opptatt av musikk og filosofi, historie og samfunnsutvikling og menneskelig samhandling og åndsliv, og at de leser annen litteratur enn fagbøker. Kanskje tiden nå endelig er moden for at det settes spørsmålstegn ved norske samfunnsviteres syn på realfag, og at deres styring med skolen og samfunnet for øvrig får litt motstand? De har nesten hatt hegemoni på disse områdene i flere tiår. Kanskje kan folk med utdanning i for eksempel filosofi, idehistorie, teologi, matematikk og naturvitenskap igjen blir etterspurt i forvaltningen. De har mye å bidra med. Hvis man går tilbake i historien vil man finne at alliansen mellom naturvitenskap, matematikk, kunst og annen kultur var svært fruktbar for menneskelig utvikling og samfunnsbygging.

GIR NATURFAGUNDERVISNINGEN i skolene et forvrengt bilde av naturvitenskap? Alldeles ikke - når det gis kvalifisert undervisning, og vi har og har hatt mange dyktige naturfaglærere i dette landet. Men problemet oppstår når læreren er uten utdanning i det emnet som han eller hun skal undervise i, eller når det de har lært om naturfag har kommet fra andre fag. Det var spesielt O-faget på barnetrinnet som lærte bort så mye underlig i skolene på 1970- og 80-tallet. Både fra det som lærerne hadde lært ved de pedagogiske høgskolene som utdannet allmennlærere og fra lærebøkene. Biologi var stuerent og uskyldig, en uskyld som de underlig nok fremdeles ser ut til å beholde, - men fysikk og kjemi og teknologi - huff og huff. Det var selve roten til det meste som var vondt og vanskelig i verden. Selv opplevde jeg på slutten av 1970-tallet å få elever inn på fysikkrommet som hadde hevede skuldre og lyste av aggresjon, samtidig som de var tynget av ansvar for verdens utvikling og fremtid. Engasjerte lærere hadde lært dem at jordens grunnstoffer var gifter og all forurensning, krig og annet djevelskap var kjemi- og fysikkfagets skyld. De mest sensitive av elevene var nesten deprimerte og uten fremtidshåp, etter at de hadde tegnet og fortalt om svarte industriskyer og andre ekle ting gjennom skoletiden. Man skal og bør forsøke å vekke barns sosiale og moralske samvittighet, men det skal gjøres med forsiktighet. De skal ikke pålegges å bære byrder som er voksne menneskers ansvar. Naturvitenskapenes bidrag til å bedre menneskenes levekår hadde de lært lite om, heller ikke at kassettspilleren og mange av de morsomme lekene deres var fysikk. Det krevde mye omtanke, energi og bevisst arbeid å bryte gjennom skallet, men du verden så stor glede mange viste når de ble rede til å lære fysikk.

DET HAR SKJEDD liten forandring med naturfagundervisningen i grunnskolen de siste tiårene på tross av rekke gode lærebøker. Man forsøkte å bryte mønstret ved læreplanen M87. I O-faget på barnetrinnet fikk naturfag like stor plass som samfunnsfag. På ungdomstrinnet ble fagene fysikk, biologi og kjemi slått sammen til et nytt fag - naturfag. Skjedde det noen forandring i klasserommene i norsk skole med den nye læreplanen? Svært lite - hovedgrunnen var at utdanningen av lærere, som var forutsetningen for innføring av læreplanen M87, aldri ble gjennomført. Læreplanen ble i stor grad hengende i løse luften i norsk skole, og det meste fikk fortsette i samme spor. Holdninger er vanskelig å gjøre noe med uten at det settes inn bevisst og målrettet arbeid for å endre dem. Rundt 1990 arbeidet jeg med miljøvernoppgaver i et landsomfattende program. Det var trist å oppleve at de samme holdninger til fysikk og kjemi fremdeles dominerte i skoleverket og i mange menneskers bevissthet. De finnes også i dag.

HOLDNINGENE til matematikkfaget har endret seg gjennom de siste årene fra å være et prestisjefag til noe som mange griner på nesen av. Det skal visstnok være unyttig og kjedelig hvis man lytter til det som blir sagt. Rollemodellene er viktige i denne sammenhengen. At det i perioden har vært smått med utdannede matematikklærere er opplagt en faktor, men det er kanskje like utslagsgivende at viktige voksne uttaler seg negativt om faget. Her er det mange eksempler å hente, men jeg tar bare med noen av de ferskeste. Senest i vår uttalte en av våre profilerte stortingspolitikere til Dagsavisen at matematikk var det mest meningsløse han hadde lært på skolen. Professor Niels Christie holdt en tale over samme tema i Aftenposten tidligere på året. Skolepolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet Karita Bekkemellom Orheim gir også sitt bidrag, når hun bruker slangordet «matte» i stedet for matematikk ved presentasjonen av partiets skolepolitikk i VG 17. juni. Kanskje har innholdet i selve faget noe å si? Dette har også endret seg de siste årene med større vekt på matematikk som redskapsfag. Aner vi her også en innflytelse fra samfunnsfagene? Hvis man ser på dagens lærebøker har de klart en slik profil, med uforholdsmessig stor vekt på emner som statistikk og sannsynlighetsregning - nettopp hjelperedskapene til samfunnsfagene. Respekten for disse disiplinene er kanskje fremdeles tilstede? Vi har ennå til gode å høre noen snakke og skrive om «statte» i stedet for statistikk. Hva denne «nye teknologien» er - som Bekkemellom Orheim stadig skriver og snakker om - har jeg også vanskelig for å forstå. Har den noen spesielle «egenskaper» som ny teknologi ikke hadde tidligere? Oppfinnelser og naturvitenskapelig forskning har alltid utviklet ny teknologi helt fra hjulets dager.

KANSKJE DET er sant at faget «matte» er blitt kjedelig etter at man har forandret innholdet og profilen til faget? Mange elever sier at det er kjedelig. Fra min tid som matematikklærer husker jeg at det nettopp var matematikken i matematikkfaget som fascinerte elevene - som arbeidet med passer og linjal og Euklids geometri og det mentale kicket som nesten alle barn og unge får når de forstår hva X-en i en likning er for noe. Praktisk regning, som nå en tid har hatt så stor plass, engasjerte ikke i samme grad. Matematikkbøkene er også blitt så stappfulle av tekst at man nesten må lete seg frem til hva som er selve matematikkoppgaven. Kanskje matematikk igjen vil få størst plass i de nye lærebøkene til matematikkfaget? Man kan jo håpe.For all del - jeg har stor respekt for samfunnsvitere, men det kunne være fint om de lot være å mene så mye om naturvitenskap og matematikk en tid fremover - slik at realistene kunne få arbeidsro til å få disse fagene på bena igjen i norsk skole. Den forpliktelsen har vi alle i forhold til norske barn og norsk ungdom.