Sæther i gåtelys

Det store maleriet «Humaniora» framtrer som et nøkkelmotiv på Jan Valentin Sæthers nye utstilling, som den figurative akademiprofessoren nå presenterer i Galleri Asur i Oslo. Det er en tittel som henviser til allmennmenneskelig lærdom, og lerretet rommer også mer enn malerfaglig mestring av den førmoderne tradisjonens tekniske krav.

Tittelen kan umiddelbart virke ironisk eller i alle fall paradoksal i forhold til sitt motiv. Det viser en ung far som sitter bedagelig lettkledd på en betongbenk ute i en trist forstadsbebyggelse. Han nyter et velkomment solstreif, men balanserer og har et godt grep om skrikerungen sin - som tydeligvis mistrives med situasjonen overskrevs på pappaens lår. Benken er neppe særlig bekvem, og heller ikke ryggstøet i samme materiale. Dette har i tillegg vært utsatt for fysisk hærverk eller tidas tann, slik at den delvis ødelagte betongen bare holdes oppe av de blottlagte armeringsjernene.

Sammenbruddstegn

Farsfiguren lar seg i solstunden ikke affisere av forfallet i omgivelsene, som ytterligere blir forsterket med haugen av forvridd metallskrot og en trebjelke som ligger nærgående skrådd inn mot sitteplassen. De malte rekvisittene eksponerer seg tydelig som den aktuelle sivilisasjonens sammenbruddstegn. Samtidig bygger bjelken opp en forbindelse til den maltrakterte muren, som gir åpning for at den innholdsmessige linjen fortsetter inn i mellomgrunnens industri-ruiner. Med sine tømte skallformer av murerhåndverk minner de om en annen tid, men Sæther toner ikke - i motsetning til den seine Arne Ekelands elegier - ut i noen klagesang over industrikollektivets henfarne kultur.

I Sæthers billedregi blir de forfalne fabrikkbyggene kulisser man kan se forbi - og delvis gjennom. Sikten åpnes mot marker og trær pluss en klassisk formet viadukt. Den siste representerer en arkitektonisk forbindelseslinje til de disige tårnsilhuettene fra en fjern by, som skimtes mellom bruspennets rundbuer. Streifet av sollys som bryter gjennom skylaget over den unge faren, tar seg også innover i bildets mellomgrunn. Denne dramatiserende håndteringen av lyset inn mot bakgrunnens urolige gråværshimmel er det mer nærliggende å se som ledd i formuleringen av en billedmessig metafor enn som varsel om et meteorologisk klimaskifte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flertydig lys

«Humaniora» skiller seg fra den klassiske allegori med kjente symboler, og selve lysmetaforen åpner for flere betydninger. Sæther - som i et intervju her i avisa sto fram som gnostiker - søker kanskje å kanalisere en transcendent karakter gjennom solstreifet, og det vil vel slå andre med forankring i en slik kosmisk forestilling. Lyset likner i alle fall ikke noe realistisk avslørende grep, men faller snarere inn likt et lindrende element overfor samtidas elendighet. Samtidig som det får noe av et undringens skjær over at all misere ikke helt har ribbet unge mennesker for håp. Selv om maleriscenen er symbolsk innrammet av hardt metall.

Sæther søker seg også mot en sammensatt - men havner i en overtydelig - billedvirkning, ved å la hovedmotivet stå innfattet av malt symbolikk. Et mer enn sørgmodig selvportrett flankeres av friser med fallende og stigende mannsskikkelser, mens den bedende ungpiken i «Bønn og protozo» er omgitt av urdyr i et maleristoff som minner om slam - og spermie-mønsteret fra Munchs grafiske «Madonna». Med en liggende akt står Sæther fram som dreven hudmaler, mens hans små tredelte skisser vitner om at de helt store ambisjonene bare ligger i kim på denne utstillingen - som gåtefullt nok kalles «Objekter».

SOLSTREIF OVER FORFALL i Jan Valentin Sæthers store maleri «Humaniora» i Galleri Asur i Oslo.
Sørgmodig selvportrett