YTRINGSFRIHET: Det er typisk minoritetsgrupper som gjerne ønsker og trenger safe space. Foto: by George Buid / Pacific Press)
YTRINGSFRIHET: Det er typisk minoritetsgrupper som gjerne ønsker og trenger safe space. Foto: by George Buid / Pacific Press)Vis mer

Debatt: Ytringsfrihet, trigger warnings og safe spaces

Safe spaces er nødvendig for ytringsfriheten

Anine Kierulf kritiserer fenomener hun ikke forstår, skriver Tarjei Ellingens Røsvoll.

Meninger

Anine Kierulf skriver i Dagbladet om hvordan «safe spaces» og «trigger warnings» utgjør en fare for ytringsfriheten og den akademiske friheten. Å ivareta disse frihetene er selvfølgelig viktig, men hennes kritikk bygger på en forståelse av de to fenomenene som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Tarjei Ellingsen Røsvoll, student
Tarjei Ellingsen Røsvoll, student Vis mer

Først og fremst: Dette er fenomen som er relativt lite utbredt. De er mest tilstede på internett. På enkelte universiteter i USA har det imidlertid fått en liten utbredelse, men det er på ingen måte snakk om noe som tar over universitetene.

Det er heller ikke nye fenomener, selv om merkelappene er nye. En vil aldri ha et helt campus som er et «safe space». Det er bare snakk om avgrensede plasser, som for eksempel et seminarrom.

Et «safe space» kan ta en av to former, eller en blanding av begge. Den ene er der man er enige om grunnleggende premisser, som for eksempel at kjønnsroller er dårlige, for så å ha en debatt eller samtale ut i fra det premisset.

Den andre er et «safe space» der personer fra marginaliserte grupper, eller en spesiell marginalisert gruppe, kan møtes. I begge versjonene er det noe Kierulf helt overser; man er på ingen måte i sitt «safe space» hele tiden. Akkurat som jeg ikke er med mine gode venner, der vi er enige om ganske mye, hele tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sistnevnte først: At mennesker har et ønske om tilhørighet til personer som er lik en selv er vel allment kjent. Den eneste forskjellen fra for eksempel studiegjengen min, er at man eksplisitt annonserer hvilke mennesker man kan forvente å finne i dette «safe space», slik at (særlig nye) studenter ikke trenger å bruke årevis på å finne ut av det. At personer i en marginalisert gruppe møtes for å utveksle erfaringer er ikke noe jeg ser at kan true akademisk ytringsfrihet.

Den førstnevnte versjonen er forståelig nok noe mer kontroversiell. Her er man altså enig om et eller flere grunnleggende premisser, gjerne premisser som direkte angår marginaliserte grupper, for så å ha samtale og debatt. Intuitivt tenker jo mange da at dette vil bli et ekkokammer. Men det er ikke rett.

Om det er noe enhver student, akademiker eller samfunnsdebattant kan enes om, så er det at debattene blir mer interessante jo dypere inn i premissene du kommer. Det er først når du er enig om at EU-rett påvirker norsk rett at du kommer inn i de virkelig interessante kontraktsrettsdiskusjonene.

På samme måte er det vanskelig å ha en interessant debatt om hva kjønn er, dersom man ikke er enig om at hva man blir født som ikke har særlig å si for det spørsmålet.

AUF er et «safe space» som gir unge sosialdemokrater et sted å diskutere samfunnet uten at noen blander seg. Jussen er et «safe space» for jurister når litteraturviterne påpeker at vi ikke har noe særlig bevisteori. Skeiv Ungdom er en «safe space» for homofile, transpersoner og andre mennesker som ikke passer inn i det hetero/cisnormative verdensbildet.

Ingen mener man blir blendet for alle perspektiver av å være i disse rommene. Man er bare enige om noe, og i blant trenger man pause fra å diskutere grunnpremissene for 458'ende gang.

«Safe spaces» er dermed ikke til hinder for akademisk ytringsfrihet, det er helt nødvendig for akademisk ytringsfrihet. Når Kierulf skriver om University of Chicago og deres fruktbare og upolariserende kritikk av hverandre tror jeg det var nettopp fordi man var enig om et par grunnleggende premisser at det var mulig. Ikke minst tror jeg også professorene på University of Chicago tok en pause fra hverandres kritiske røster over en kald pils.

Kort også om «trigger warnings», som Kierulf betviler effekten av: De er innholdsadvarsler slik at personer med reelle psykiske traumer kan forberede seg på innhold som eventuelt kan «trigge» de. Når det er snakk om alvorlige psykiske traumer kan symptomene av en trigger være alt fra kvalme, svimmelhet, pustevansker, smerter i hode eller kropp, til det mange er mest redde for: Å bli re-traumatisert. Kort sagt alvorlige greier.

Kierulf påstår imidlertid at de er ment for å «skåne» studentene. Dette er ikke riktig. Man har selv valget om man ønsker å forlate eller bli om en «trigger warning» skulle komme.

National Health Center skriver om PTSD at «Prolonged exposure to safe but anxiety-provoking trauma-related stimuli is considered a treatment of choice for PTSD.» Med andre ord: Trygg eksponering er essensielt. At foreleseren din plutselig begynner å snakke om voldtekt er på ingen måte «trygg» eksponering.

Å gi en advarsel koster foreleser tilnærmet ingenting, og hvordan det er en trussel mot akademisk frihet at traumeofre unngår stor fysisk og psykisk smerte er vanskelig å forstå.

Kierulf viser til enkelteksempler hvor man enten har for store «safe spaces» eller kravet om hva som krever en «trigger warning» blir for vidt. Men dette er en liten minoritet av tilfellene. Noen vil alltid dra x-fenomen for langt. Dette er allikevel ikke grunnlag for å kaste ungen ut med badevannet.

Ingen (seriøse stemmer) argumenterer for at universitetene skal bli et eneste stort «safe space». Man påpeker bare at særlig marginaliserte grupper har behov for et sted med litt pusterom. Jeg vil i tillegg påpeke noe angående dagens studenter som usannsynliggjør enhver påstand om at vi er redde for å møte nye perspektiver.

Amerikanske studenter er noen av de mest politisk aktive. Her i Norge blomstrer studentengasjementet som aldri før, med for eksempel Studentersamfunnet i Bergen som er større og mer aktive enn noen gang. Rettspolitisk forening i Bergen, en forening dagens forelesere lot ligge død i over tredve år, har gjenoppstått utelukkende på studentenes initiativ. Jussbuss og JURK har aldri vært så aktive, skriver høringsuttalelser og gir gratis rettshjelp.

Hvis Kierulf frykter at dagens studenter ikke møter nye perspektiver og mangler evne til kritisk tenkning bør hun heller se til det reelle engasjementet. Universitetenes oppgave er å lære studenter kritisk tenkning, men det betyr ikke å bombardere de med diverse synspunkter 24/7.

Som Lily Zheng skriver for Stanford Daily: «Do not judge our existence if you only notice when we take breaks.»