Saftig komedie

Hans Rotmos nye syngespill bekrefter alle fordommer om bønder og trøndere. Og morsomt attpåtil.

(TRONDHEIM/DAGBLADET): Hvem skulle trodd det gikk an å lage et hillbilliesyngespill om krisa i norsk landbruk og trygdemisbrukets virkning på den norske folkesjela? At det skulle kunne befolkes med så mange ekstreme bygdetullinger og grove vitser at det faktisk også påkaller latter og flir?

Kumøkk

Hans Rotmos nye syngespill på Trøndelag Teater, «Bønder i solnedgang», er blitt akkurat den folkelige og grove, komiske underholdningen som oppsetningen har tatt sikte på. Her er kumøkk og respatex, traktor og trekkspill, slagstøvler og kraftuttrykk, trygd og sprøytemidler i salig revymiks og heidundrende karikatur av tilstanden på den norske landsbygda i dag. Det skrives ikke så engasjert samfunnsdramatikk som dette for tida. Bak den frodige, folkelige humoren ligger en oppriktig vilje til å bruke teatret til å svinge pisken over en samtid som i Rotmos øyne er gått av ledd.

På kanten

Eddy Sarvet (Trond-Ove Skrødal) vil starte biologisk landbruk mot den mektige Ola Botns ( Hallbjørn Rønning) vilje. Etter en kontaktannonse i Kraftftrnytt får han hjelp av bydama og ekssprøytenarkomane Sølvi (Hildegunn Eggen). Derved må han slå opp med den feite og hjernedøde «Slurpa» (Grethe Nordberg) som er gift med den invalide Digerhalsen (Arne O. Reitan), og kaste sin bror, datanerden Spretten (Espen Løvås), ut av gutterommet.

Der Rotmo er heller svak til å utvikle intriger og dramaturgi, er han desto bedre til å glatte over med grove og morsomme replikker helt på kanten av hva man kan ta. Tonefølget, i krysningen country, rock og folkemusikk, svinger bra under Ivar Gafseths firemannsband. Men det er ensemblet som gjør kvelden, i Ivar Tindbergs spreke regi og Tine Schwabs nesten-dokumentariske scenografi.

For noen typer og for et deilig parodisk spill! De fortjener hver krone av både subsidier og trygd.

Ellevile typer i grovkomisk syngespill om landbruk og trygd.