POETISK PROSA: Marguerite Duras er en av de mest særpregete franske diktere og filmskapere etter krigen.
POETISK PROSA: Marguerite Duras er en av de mest særpregete franske diktere og filmskapere etter krigen.Vis mer

Saftig sex og drømmende sensualitet

Vi anmelder to forskjellige bøker om fransk erotikk.

||| ANMELDELSE: Marguerite Duras (1914-1996) forsøkte i mange av sine bøker å forene språk og seksualitet, for eksempel i to korte tekster som nylig er utgitt på norsk under tittelen «To erotiske fortellinger».

Michel Houellebecq (52) er også en forfatter som bruker språket til å skildre erotiske opplevelser. Den lille romanen «Lanzarote» (2000), som nettopp er ute i Norge, er ikke noe unntak.

Begge de to franske dikterne er virtuoser med ord. Kanskje har de også tematisk visse fellestrekk, under en høyst forskjellig overflate.

På scenen?
Marguerite Duras dyrker i sine tekster en form for drømmende sensualitet, hinsides det man kunne kalle en realistisk skildring av tilværelsen. Like fullt er hun både presis og fysisk i sine beskrivelser, men de innfrir ikke leserens forventning om «erotisk fortelling» i en mer tradisjonell og klisjefylt betydning. Uansett hva Duras skriver - romaner, filmmanus, noveller, dramatikk - bryter hun med det språklige fellesgods.

Saftig sex og drømmende sensualitet

De to historiene i den lille boka, «Mannen i korridoren» fra 1980 og «Dødens sykdom» fra 1983, rommer begge tre personer; en kvinne, en mann og en observatør, som forteller historiene. Duras mente også at de kunne vært oppført på scenen, som monologer, illustrert av personer som inntar de positurene som skildres i teksten.

Mannlig holdning?
Mann og kvinne er skarpt atskilt. De to kjenner hverandre ikke fra før. Tiltrekningen er i utgangspunktet fysisk, men utvikler seg til en lengsel etter noe mer, noe sjelelig, etter å elske - noe som kan oppleves som en umulighet, en lengsel som aldri kan innfris og som derfor minner mer om død enn om liv.

Bortsett fra de to personene, som på et vis glir ut og inn av hverandre, både kroppslig og mentalt, fins en natur som omgir dem, i den første fortellingen et elveleie, i den andre et havlandskap.

Kjell Helgheim, som har oversatt novellene og skrevet et forord, mener at de kan leses som en «negative bilder av mannlig seksualitet», som noe voldelig i den første fortellingen, noe ynkelig og gråtkvalt i den andre.

Kanskje, kanskje ikke. Også kvinnene spiller med i tekstene, men de nøler med å delta. De spiller en slags horerolle, som de later til å være tilfreds med. De slipper å engasjere seg i mennenes behov, men dyrker likevel sine egne. Det er merkelige tekster, dette her, de ligner mer på dikt enn fortellinger. Å lese dem føles nesten som å sovne inn og brått bli overlatt til besynderlige, surrealistiske drømmer.

Forakt for samtida
Duras har neppe skrevet sine historier for å framkalle seksuell opphisselse. Det kan man derimot mistenke Michel Houellebecq for. Jeg-fortelleren i i boka er den samme ironiske kynikeren vi ofte møter hos Houellebecq; en ensom helt med dyp forakt for sin samtids kultur, i denne boka også turismen på Lanzarote, som blant annet inkluderer «noen spøkelsesaktige norske turister», fulgt av følgende påstand: «Nordmenn er nesten gjennomsiktige, eksponeres de for sollys, dør de.»

For hovedpersonen synes livet i en moderne sivilisasjon å være et nødvendig onde. Lanzarote byr på lite annet enn et stort øde landskap, for å si det med Kjell Askildsen, og samvær med mennesker han aldri ville oppsøkt noe annet sted; en politimann fra Luxemburg, bosatt i Belgia, og et lesbisk, tysk par.

De to damene byr på den eneste effektive formen for atspredelse i boka, når de inkluderer fortelleren i sine erotiske aktiviteter.

Saftig sex
Houellebecq er betydelig mer presis og konkret i sin skildring av seksuell pirring og utløsning enn Duras. Han gjør ingen forsøk på omskrivninger, han parodierer dessuten ofte det han kalle «hermetiske franske poeter», som han åpenbart bare har hån til overs for.

Forholdet til de to lesbene Pam og Barbara er like saftig og frodig som øya rundt dem er gold og størknet (likevel vakker, som det går fram av åtte fargefotos i boka). Erotikken er det eneste i boka som får noe som ligner engasjement og glede til å flomme opp i fortelleren.

Politimannen er en figur full av selvforakt, og uttaler på et tidlig tidspunkt at «Belgia er et absurd land, i full oppløsning, som aldri burde ha eksistert». Han er en søkende person som hengir seg til en absurd sekt. Dessuten vikles han inn i en pedofilisak i hjemlandet.

«Lanzarote» skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop. Bak hans lakoniske visjon av verden ligger alltid et buldrende mørke av fortvilelse over en sivilisasjon på avveier. Man vet knapt om det er ironi eller alvor når hovedpersonen konkluderer: «Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet, det er til og med det vanligste.»

KONTORVERSIELL: Michel Houllebecq er en av Frankrikes mest omstridte forfattere de siste åra.
KONTORVERSIELL: Michel Houllebecq er en av Frankrikes mest omstridte forfattere de siste åra. Vis mer