Saftig skrammel

Garasjehjerne og pophjerte.

The Felice Brothers Humper avgårde alle mann. CD: Med tanke på den voldsomme demokratiseringen av plateproduksjonsfaget – hvilken som helst hjemme-PC kan ved hjelp av et rimelig softwareprogram og en god mikrofon gjøres om til bortimot et fullgodt studio – er det både fascinerende og ikke så rent lite suspekt at mange indieband fortsatt ser på skurr, skrammel og skrangling som vesentlige estetiske markører. Redselen for at fansen skal vende dem ryggen hvis innspillingene blir mer strømlinjeformede, er sannsynligvis helt reell. At noen band bruker lo-fi-estetikken og gjør-det-selv-framgangsmåten som et beskyttende skjold mot sine manglende musikalske ferdigheter, er også like sannsynlig som det er irrelevant: en god låt er og blir en god låt, og kan enkelt deschifreres fra de mest amatørmessige opptak.

Briste og bære

Både Black Lips og The Felice Brothers har hatt rev i hypeseilene i 2007. Førstnevnte Atlanta-band er trendfølsomt plassert på Vice Records-labelen, har flere tilfeller av trønderbart i sin besetning og er notoriske for elleville kaoskonserter. Sistnevnte var en av de mest omtalte navnene på indiebransjetreffet CMJ Music Marathon i New York sist høst, og snek seg med på mange årsoppsummeringer på tampen av fjoråret for sin The Band-aktige visuelle framtoning og et grovhogd, ruralt akustisk americanauttrykk. Det er kanskje litt søkt å omtale dem under samme overskrift, men de viser, på hver sin måte, hvordan det imperfekte, det uferdige og det bristende – hvor kalkulert det enn måtte være – på en positiv måte kan være karaktergivende for et band, og ikke minst hvordan dette kan framheve gode låter like mye som det søler dem til.

Pop fra garasjen

Black Lips er blitt et rutinert garasjerockband, og har – ganske utrolig – fått de obligatoriske og forutsigbare «sell out»-beskyldningene kastet etter seg for «Good Bad Not Evil». Det er godt gjort, for dette er så selvgjort-er-velgjort som det kan få blitt. Deres helligbrøde i denne sammenheng er at de viser at de, innerst inne, er et fantastisk popband. Her er det stort sett «Nuggets» både til frokost og middag, men låtsterkt, refrengklebrig og karismatisk tvers igjennom. En av Black Lips’ mest attraktive aspekter er at deres garasjepop kommer med noen Pavement-aktige egenskaper – det steine drivet, det eklektiske gitararbeidet, den milde psykedeliaen, den tilbakelente ironiske vokalen og evnen til å slenge inn en knallsterk countrylåt eller to på sine album. Og det tenkes og formuleres også, en låt som «Veni Vidi Vici» er en smart liten sang om religionskrig, og viser også musikalsk sofistikasjon innenfor de begrensede produksjonsrammene.

Kjellergroove

The Felice Brothers har minimalt med garasjerock i seg annet enn i ånden, men gruppa spiller sin folk, blues og country med en underliggende punksensibilitet dypt nedi der et sted. De har et attraktivt, luntende kjellergroove, trekkspill og munnspill det lukter nachspiel av, og skjøre, men helhjertede vokalharmonier. De låter iblant som åndsfrender av St. Thomas, andre ganger som om Neutral Milk Hotel skulle bli et rent Townes Van Zandt-coverband. De balanserer det uvørne med en seriøs oppriktighet, og de dunkle historiene løfter det hele opp fra et ellers potensielt uinteressant rølpenivå. Slik blåser de liv og følelser inn i både egne og andres låter. Måten de humper seg gjennom Jimmie Rodgers’ countryklassiker «T For Texas» forteller slik sett alt om hva The Felice Brothers står for og alt de prøver å være. Og i slike tilfeller blir garasjerock og kjellercountry to sider av samme sak.