Sagadronningens rolle

Er en litterær pris den beste måten å anerkjenne Margit Sandemo på?

Kommentar

Hvordan skal Margit Sandemos forfatterskap vurderes?

Derom har meningene vært mange. Knut Aastad Bråten, redaktør i Syn og Segn, argumenterer hos NRK ytring at Sandemos nittiårsdag er en fin anledning til å gi den bestselgende serieforfatteren Brages ærespris. En antielitistisk grunnholdning anes.

Bråten minnes egne møter med Sandemo og traktekaffen hennes, fra tiden «før caffè latte vart in» (og fra tiden før caffè latte ble forslitt og foraktfullt symbol på privilegert urbanisme, som skjedde omtrent et kvarter etter at det ble in). Han ber om at «smakspolitiet» slutter å lete etter «rigide og fastlåste kvalitetsteikn» og berømmer Sandemos grep om sine mange lesere.

Margit Sandemo fortjener anerkjennelse for det hun har fått til. Hun har, som flere andre underholdningsforfattere, gjort en viktig innsats for å stimulere leselysten og for å formidle nordisk historie gjennom dramatiske fortellinger. Mang en pubertal ungjente har funnet lise og inspirasjon bokserienes tallrike, erotiske møter mellom høye, bredskuldrede menn og uerfarne møyer, i den grad dét er noe en jury skal premiere. Og ideen bak den 47 bind lange «Sagaen om Isfolket» er ganske enkelt knallbra:

Historien tar utgangspunkt i en slekt i Trøndelag, som sies å stamme fra en mann som i bytte mot trolldomsevner solgte sin sjel til djevelen. På kjøpet lovet ham én i hver generasjon med etterkommere. I hvert slektsledd blir det derfor født en gutt eller jente med gule øyne og magiske evner, og en indre, mørk åre. Når ordensmakten angriper Isfolket og dreper alle så nær som et par og deres niese, innebærer det at de rammede vil være å finne blant disses ætlinger. Det er en idé som kunne vært utgangspunkt for en framifrå tv-serie, som ville vært hyllet om den hadde dukket opp i en annen ramme enn serieromanens myke permer.

Vurdert som litteratur er det likevel mye å utsette på «Sagaen om Isfolket». Samme plott gjentar seg flerfoldige ganger. Et begrenset utvalg persontyper, med få unntak tydelig onde eller tydelige gode, eller uskikkelige/gode på bunnen, går igjen. Anakronismene yngler. Språket har ingen kunstferdighet.

Alt er ikke like godt. Men et resonnement som Bråtens tar ikke høyde for at kvaliteten bare er én side av et kunstnerisk produkt, og ikke alltid den mest relevante eller interessante. En bok som ikke når opp blant de beste i en faglig vurdering, kan være vellykket som bruksfortelling utfra sine sjangerpremisser, og viktig som fenomen og fellesreferanse. Det er mulig å ha stor respekt for hva Stephenie Meyer har fått til med «Twilight»-serien uten å mene at det er en forbigåelse at hun ikke får Booker-prisen.

Det kan forsvares å gi en Bragepris til Margit Sandemo, for stamina og gjennomslagsevne. Men det vil kanskje være å hedre henne for noe andre gjør bedre, og ikke for dét hun gjør bedre enn de fleste.