Sagaen om Hep Stars

Morsom bandbiografi, om ikke så altfor dyptpløyende.

BOK: Rockgruppa The Hep Stars kom fra Sverige og var det tredje største bandet på hitlistene her i Norge fra sommeren 1965 og et års tid framover, bare slått av The Beatles og The Rolling Stones. Deres tre første slagere her hjemme, «Cadillac», «Farmer John» og «Bald Headed Woman», kom sommeren 1965.

Alle tre startet med trommesoloer, «Cadillac»-introen var for øvrig så godt som identisk med introen på «Farmer John», bare spilt med en fjerdedel av hastigheten. «Cadillac» var en sommerhit i 1965, og ingen popinteressert guttunge klarte å la være å tromme «tam-tara-tam-tam/ tara-rara-tam-tam-TAM»-introen fra «Cadillac» med fingrene i tide og utide.

Hårlengde

Fengende stoff, som var med på å bygge en solid musikalsk plattform hos en del av ungdommen, som verken foreldre eller lærere maktet å ta helt knekken på. The Hep Stars var så absolutt med i tida, både hva hårlengde og stil angikk.

Bandet hadde en viss tilknytning til Norge: De stilte tidlig med norsk fanklubb, fotografen Robert Meyer fra Oslo tok omslagsfotoet på deres debutalbum, og de endte opp med sju singler og tre LP-er alt i alt på VG-lista.

For ikke å snakke om at hitlåta «Sunny Girl» ble skrevet på hotell Vinger i Kongsvinger i februar 1966.

«Cadillac Madness» er en bandbiografi, det graves ikke for mye ned i medlemmenes privatliv. Det dreier seg om The Hep Stars som band. De gangene vi får vite noe om enkeltmedlemmene privat, er det vokalist Svenne Hedlund og det seinere ABBA-medlemmet Benny Andersson som får mest plass.

Skattesmell

Ser man hele bandets karriere under ett, så har den et lite skjær av såpeopera over seg.

Bandet som etter et par års slit blir berømt i Skandinavia i løpet av et par måneder, som deretter tjener mer penger enn de rekker å bruke (for ikke å snakke om klarer å styre), som tryner i sitt forsøk på å lage spillefilm i Malaysia, og som til slutt får en skattesmell man bare ønsker sine verste fiender. Innimellom mislykkede utenlandslanseringer blir vokalisten sammen med den fargede trebarnsmoren Lotta, som så blir medlem av bandet, deretter begynner kabareter å lokke, og den 31. august 1969 blir The Hep Stars oppløst. I ettertid kan man si at Svenne Hedlund m/frue har gjort det rimelig bra, mens organist Benny Andersson har hatt en mildest talt fantastisk karriere!

På svensk

De musikalske veiene Hep Stars valgte gjennom sin storhetstid er ikke alltid like lette å forstå. Et år etter gjennombruddet som et rockeband ble de mer melodiske og keyboardorienterte med klassikere som «Sunny Girl» og «Wedding», deretter begynte de å synge på svensk med låter som «I natt jag drömde» (som lå over et halvt år på hitlistene i både Sverige og Norge), «Mot okänt land» og «Sagan om lille Sofie».

På det tidspunktet var imidlertid interessen for The Hep Stars for lengst blitt danket ut til fordel for progrock og neo-psykedeliske bluestoner hos mange.

Morsomt er det også å tenke på at mens svensk fjernsyn i 65 nektet å la Hep Stars mime til den opprinnelige innspillingen av «Cadillac» fordi de mente den hadde for dårlig lyd, sliter produsenter verden rundt med å få til akkurat den lyden i dag!

Noe av boka kunne kanskje vært grundigere. Det The Hep Stars huskes for i dag utenom et par av singelhitene, er konsertalbumet «Hep Stars On Stage», utgitt i desember 1965, en drøy måned etter debutalbumet «We and our Cadillac».

Legendarisk livealbum

Dette energiske livealbumet har legendestatus over det meste av verden, og er blitt kalt alt fra tidenes første punk-album til tidenes beste live-album. Beskyldningene har imidlertid gått om at innholdet har vært innspilt live i studio.

Dette dementeres i boka, skjønt det sies på slutten at visse små reparasjoner i studio har funnet sted. Det burde vært mer stoff om dette.

Dessuten føler man at bassist Lennart Hegland får ufortjent mye pepper for sine bassferdigheter, tross alt er joggebassen på siste verset av «Farmer John» fantastisk! Lelle er en av tidenes rock'n'roll-bassister spør du meg.

Diskografien er imponerende, med avfotograferte utgivelser fra både Europa, USA og Japan, men forfatterne kunne vel også ha tatt med et par Hep Stars coverversjoner når de først var i gang. F.eks. spilte det engelske bandet Primitives (som var mye i Norge) inn «No response», og norske Jorun gjorde en coverversjon av «It's nice to be back» under tittelen «Min egen by» i 1973.

Uutgitte låter

Hvis noen skulle la seg avskrekke av at boka er på 400 sider, så er mange av disse sidene fylt med til dels fantastiske fotografier i både svart-hvitt og farger, fra hele deres karriere.

Helt til slutt, boka inneholder en CD med fire uutgitte låter, ingen av dem den typen man slår hendene sammen over og undres på hvorfor de ikke ble utgitt i 1966 eller deromkring. Det forstår man godt, kjedelige som de er.

De står i sterk kontrast til resten av boka, som er morsom, om ikke så altfor dyptpløyende.