Kombinasjonen av klimaendringer, eksplosiv befolkningsvekst og svakt styresett gjør at en større ʻstormʼ er i anmarsj i Sahel. Dette er dårlig nytt for en region som allerede er svært sårbar og konfliktfylt, men treffer denne ʻstormenʼ med full styrke vil heller ikke Norge og Europa unnslippe konsekvensene.

I Sahel finner vi ekstrem fattigdom, ressurskonflikter og en rekke opprørsbevegelser inspirert av det samme tankegodset som al-Qaeda og Den islamske staten predikerer. Dette har ført til økt internasjonal oppmerksomhet, og nesten alle europeiske stater er tilstede med stabiliseringsoperasjoner og utviklingshjelp. Det gjelder også Norge som i tillegg til bilateral assistanse også bidrar med personell og utstyr til FNs militære innsats i Mali.

Så langt har ikke dette ført til noe merkbart bedre for de som bor der. Snarere tvert imot. FN, EU og Frankrike har vært tungt tilstede både militært og sivilt i Mali siden 2013, men de islamistiske opprørerne er nærmere hovedstaden Bamako i dag enn noen gang. Opprøret har også spredt seg til naboland som Burkina Faso og Niger. Dette er svært alvorlig, men det kan utvikle seg fra vondt til verre.

Årsaken er kombinasjonen av kommende klimaeffekter og befolkningsøkning. Det bor omtrent 19 millioner mennesker i Mali, men allerede i 2030 regner FN med at befolkningen har økt til 27 millioner, og 44 millioner i 2050. Tilsvarende vil Nigers nåværende befolkning på 21 millioner ha økt til over 68 millioner i 2050. Hva 100 millioner mennesker i et område som allerede preges av ressursknapphet skal leve av er det ingen som har noe svar på i dag.

Det vi vet med sikkerhet er at fødselstallene er for høye. I Mali føder hver kvinne omtrent seks barn, i Niger over syv. Fødselstallene må derfor ned, men spørsmålet er om det er mulig. Dersom det skal hjelpe må de ikke bare synke, de må synke fort.

Aldri før har så mange mennesker vært på flukt i eget land

Samtidig er dette bare én del av ʻstormenʼ som truer Sahel. Det andre elementet er klimaendringer. Dette er nemlig her de vil treffe hardest. Mali og Niger har bidratt minimalt til verdens samlede utslipp av CO2, henholdvis 2,5 og 1,7 tonn, men likevel øker temperaturen i Sahel 1,5 ganger så mye som det globale gjennomsnittet.

Konsekvensen er et mer uforutsigbart klima. Det blir varmere, men også våtere. Når det først regner så kommer det ikke til riktig tid og det kommer for mye av det, og resultatet er at den skrinne overflatejorda som utgjør dyrkbar mark vaskes bort. Dette vil ytterligere svekke livsgrunnlaget til millioner av mennesker som allerede er svært sårbare, noe som igjen betyr at kampen om knappe ressurser vil tilspisses.

Dette fører oss til ʻstormensʼ tredje element. Statene i Sahel mangler både evne og vilje til å håndheve loven i store deler av territoriene de skal kontrollere. Selve statens eksistens trues av væpnede jihadister som utnytter politisk dysfunksjonalitet ved å tilby alt fra domstoler til velferdstjenester. I Mali kontrollerer regjeringen bare områdene sør i landet, og dette er med hjelp fra FN. Sentralt og nord i landet er det ulike jihadistgrupper som opererer. Dette fører igjen til at folkegrupper som ikke slutter seg til jihadistene danner sine egne militser for å beskytte seg selv. Konsekvensen av dette er at etnisk vold øker, staten får enda mindre legitimitet, og opprørerne får stadig større spillerom.

Grupper som al-Qaeda i det islamske Maghreb har allerede utviklet velfungerende strategier hvor de benytter lokal ressurskamp for å skaffe seg et grep om lokale befolkninger. Kombinasjonen av eksplosiv befolkningsvekst og klimaendringer vil skjerpe denne kampen ytterligere.

Dette blir ytterligere alvorlig ved at Sahel er verdens ʻyngsteʼ region hvor nærmere 65 prosent av befolkningen er under 25 år. Dette er unge mennesker med ønsker om et bedre liv under en fungerende stat som kan skape effektiv ressursmobilisering, stabilitet og motstandsdyktighet mot klimaendringer.

Klarer ikke det internasjonale samfunnet å svare på disse utfordringene vil en del av disse unge menneskene enten vende seg mot regimene i landene de bor i eller begi seg ut på vandring vekk derfra.

Prognosene ser derfor ikke bra ut, og treffer denne ʻstormenʼ Sahel med full styrke kommer verken Norge eller Europa til å unnslippe dens konsekvenser. Et større sammenbrudd vil ramme Europa i form av mer voldelig ekstremisme og nye bølger av flyktninger og migranter som forsøker å krysse Middelhavet.

Vi har ikke svarene på alle utfordringene som Sahel står ovenfor, men skal vi ha håp om å temme denne ʻstormenʼ må vi først og fremst innse alvoret i situasjonen. Dette vil innebære å få på plass internasjonale innsatser som i større grad enn de nåværende kan gi befolkningen i regionen håp om at vi sammen kan levere noe bedre enn det jihadistene er i stand til.