SOFISTIKERTE PUNKERE: Simon Neil nøyer seg med noen høflighetsfraser, men det musikalske har han og Biffy Clyro full kontroll på. FOTO: Anders Grønneberg.
SOFISTIKERTE PUNKERE: Simon Neil nøyer seg med noen høflighetsfraser, men det musikalske har han og Biffy Clyro full kontroll på. FOTO: Anders Grønneberg.Vis mer

Saken er Biffy

Biffy Clyro har en bratt karrierekurve om dagen, men de måtte vente litt før Hove-folket lot seg rive med.

||| KONSERT: Skotske Biffy Clyro leverte en praktforestilling på John Dee i Oslo tidligere i år. Kontrasten mellom et trangt og dunkelt kjellerlokale og en svær gressmatte med en sol på vei ned er stor, og Biff Clyro er bare sånn passe komfortabel med transformasjonen.

Det er lite å sette fingeren på ved bandets musikalske avleveringer, kanskje det er bandets manglende vilje til å gi seg hen til opplagte publikumsfrierier som gjør at stemningen utover de første rekkene forblir en smule avventende?  

Sofistikert Men det er kanskje en parentes, all den tid Biffy Clyros sofistikerte og innholdsrike punk er et hyggelig tonefølge uavhengig om guttene bakerst i lokalet orker å skrike seg hes eller ikke.

Simon Neil, for anledning ulastelig antrukket i signaloransje bukser, er en mann av få ord, men etter at han har servert Hove-publikummet en innyndende versjon av «Mountain», ser det ut til at folk blir mer lydhøre.  

Mer rocka Briljante «Only Revolutions» (09) er naturlig nok hovedfokuset. I livetapning får de i utgangspunktet pent antrukne låtene litt kledelig grønske på knærne og flekker på skoene, som seg hør og bør når man er på festival.

Bassen sitter som støpt i mellom gulvet og trommeslager, Ben Johnston, banker bandet i stø kurs mot klimaks. Det kommer i form av «Many of Horror» og selvfølgelig den stampende «The Captain». «Somebody help me sing», forkynte Neil, og fikk endelig svar på tiltale.