Abbasi-barna:

Saken har plaget meg siden jeg sluttet i UDI

Jeg føler en plikt til å si fra.

TRAGISK: Jeg har som saksbehandler i UDI vært vitne til at UDI og UNE feilbehandlet saken til en annen afghansk familie, og angrer på at jeg ikke varslet da. Det handlet om en utsendelse som førte til tragedie. Foto: Privat
TRAGISK: Jeg har som saksbehandler i UDI vært vitne til at UDI og UNE feilbehandlet saken til en annen afghansk familie, og angrer på at jeg ikke varslet da. Det handlet om en utsendelse som førte til tragedie. Foto: PrivatVis mer
Meninger

-Åpent brev til UDI-direktør Frode Forfang, statsminister Erna Solberg og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre.

En afghansk familie er pågrepet i Trondheim og sendt ut av Norge. Tre ungdommer kommer til Kabul alene etter at moren ble syk underveis. Jeg har som saksbehandler i UDI vært vitne til at UDI og UNE feilbehandlet saken til en annen afghansk familie, og angrer på at jeg ikke varslet da. Det handlet om en utsendelse som førte til tragedie. Norske myndigheter har hatt muligheten til å ikke gjøre samme feilen på nytt, men det er like før - og jeg føler en plikt til å si ifra nå.

Jeg var ansatt i UDI i Trondheim i en periode på ett år da UDI økte bemanningen for å håndtere den store flyktningestrømmen mot Europa i 2015-2016. Dette var et avbrekk fra jobben som forsker i internasjonal politikk på global helse. Jeg var nysgjerrig på hvordan det ser ut fra innsiden når Norge gjør internasjonale forpliktelser og regelverk til nasjonal praksis.

UDIs innsatsenhet i Trondheim avlastet hovedkontoret i Oslo. Teamet var lite og fleksibelt, men en kjerne av høyt kompetente fast ansatte. Det var en arbeidsplass preget av faglig integritet og medmenneskelighet, men også refleksjon over makten vi hadde over enkeltmenneskers skjebner.

Jeg hadde allerede behandlet saker fra Eritrea, Syria, Irak og Iran da jeg fikk mine første Afghanistan-saker. Disse var annerledes. I Oslo var UDI organisert i egne land-grupper. I Trondheim hadde hver saksbehandler et bredere spektrum av saker. Det som slo meg med Afghanistan-sakene var at denne gruppen i Oslo hadde lagt seg på en mye strengere praksis enn de andre. Da jeg spurte litt rundt, fikk jeg inntrykk av at dette var noe som var vokst fram internt, det vil si -det var ikke politisk styrt.

Afghanistan-saken jeg må fortelle om har plaget meg siden jeg sluttet i UDI. Da jeg hentet den ned fra oppgave-listen sto det en notis om å ringe Afghanistan-gruppen i UDI Oslo. Det var uvanlig. Personen jeg snakket med fortalte meg at dette var et åpenbart avslag. Det var det ikke.

Kort fortalt var dette historien om et ungt kjærestepar som en natt rømte fra en landsby i et trangt dalføre i sentrale Afghanistan tidlig på 2000-tallet. Forholdet var hemmelig og hun var blitt gravid. De var truet, og flyktet over grensen til Iran, derfra videre til Europa når muligheten bød seg. Da de kom til Norge ble søknaden om asyl avslått.

UDI hadde funnet brist i forklaringen som svekket troverdigheten deres. UNE som opprettholdt avslaget. Etter flere omgjøringsbegjæringer ble familien tilslutt sendt tilbake til Kabul.

Men så, i 2015 dukket de opp i Norge på nytt. Denne gangen uten far. Som saksbehandler hadde jeg lært at dette skal ringe en varselbjelle. Det er nemlig slik at enslige kvinner uten mannlig nettverk i Afghanistan gir grunnlag for opphold, og UDI hadde erfaring med at dette ble utnyttet. Videre hadde vi nettopp fått en instruks fra Oslo at vi skulle stramme inn og gå utfra at alle enslige kvinner faktisk har det nødvendige nettverket i Afghanistan, uansett hva de selv forteller.

Likevel - å lese de sakkyndige uttalelsene om den psykiske helsen til moren og tenårings-sønnen var hjerteskjærende. De var blitt alvorlig psykisk syke. Denne familien, hvorfor hadde de begitt seg ut på reisen enda en gang? Den er farlig, og det visste de.

Da jeg gikk dypere inn i saken, oppdaget jeg feilene. I vurderingen av troverdighet var det viktigste på plass i den første asylsøknaden: Detaljrikdom, fortalt litt hulter til bulter, samsvar mellom hva ektefellene fortalte, men mer utfyllende enn identisk. Så hva var det som var galt i UDI sine øyne? De hadde gitt ulike navn på landsbyen de flyktet fra.

Jeg sjekket ulike kartkilder, og visste fra min egen reise gjennom Afghanistan på et evalueringsoppdrag i 1999 at en landsbyene kan være en liten husklynge, ofte tett på hverandre oppover en dal. Det stemte her, og de hadde ulike navn på forskjellige kart. Hvordan kunne dette ha avgjort saken deres?

I vedtaket fra UNE ble jeg overrasket over at de fattet et sterkere avslag enn UDI: De anså hele Romeo-Julie historien som for fantastisk til at det kunne ha skjedd. Det som tilslutt overbeviste meg om at saken var feilbehandlet var en artikkel i The Guardian av en dansk journalist som hadde møtt familien i Kabul, en tid etter utsendelsen fra Norge. Det var ikke slik at de hadde kastet håndkleet og reist hjem til landsbyen etter å ha prøvd lykken i Norge. Nei, de satt redde i Kabul. Turte ikke gå ut. Klarte ikke å finne ut av hvordan de skulle leve der.

Hva skulle jeg gjøre nå som saken lå i mine hender? Jeg hadde to valg: Varsle internt i UDI eller fatte vedtak om opphold. Tiden min i UDI var i ferd med å renne ut. Innsatsenheten sto foran usikre tider fordi asyltallene hadde sunket drastisk – jeg følte det ville være å forrå dem om jeg laget bråk. Derfor forberedte jeg et vedtak basert på sterke menneskelige hensyn og barnets beste i forhold til den syke tenåringssønnen. Det er et vanskelig grunnlag, for når er psykisk sykdom livstruende? Jeg gjorde alt klart, men rakk ikke å ferdigstille vedtaket før jeg dro. Jeg vet heller ikke hva som skjedde videre i saken.

Jeg kjenner ikke Abbasi-familien personlig, men jeg har kjent på engasjementet i Trondheim. Da barnas medelever lykkes i å mobilisere politikere og ordfører i Trondheim var det noe større som skjedde: Ungdommene hadde nådd fram. Det lå et framtidshåp i det; at vi har et politisk system som responderer.

Og Trondheim er ikke en hvilken som helst by; den er et utstillingsvindu fordi den tiltrekker seg førsteklasses teknologi-entreprenører, forskere og studenter fra hele verden. Da den lille familien ble hentet ut i håndjern tidlig lørdag morgen var det akkurat som det senket seg en pinlig stillhet over byen. Dette er ikke oss. Det skjedde bare kvartaler unna der NTNU om de neste dagene skal feire vitenskapen med festivalen ‘The Big Challenge’, om store globale utfordringer. Men hvis det ikke handler om mennesker her og nå, hva er vitsen?

Jeg er bekymret for at UDI og UNE er i et spor der afghanske familier med behov for beskyttelse systematisk sviktes av norske myndigheter uten at noen griper inn.

Ifølge dem selv skal UNE være klageinstansen for utlendingssaker og statsborgersaker, det vil si en mekanisme som skal sikre at søkernes rettigheter ivaretas. Det kan virke som om de har tatt på seg en annen rolle, som til og med overprøver UDI utfra innvandringspolitiske hensyn. En tilbakevendende presisering er at politikere ikke kan instruere UNE i enkeltsaker. Men, ifølge UNE selv, det er ett unntak; dersom saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Det mener jeg det gjør her.

Abbasi-saken berører ikke bare folks tillit til byråkratiet og troen på det politiske systemet, selv om det er alvorlig nok når ungdom er engasjert. Den stiller også spørsmålet: Hva slags land vil Norge være i verden? Som forsker vet jeg hvor mange milliarder og arbeidstimer Utenriksdepartementet har investert i å skape en posisjon der Norge får innflytelse i viktige globale spørsmål. I disse dager arbeider diplomatiet på høygir for å få oss inn i FNs sikkerhetsråd.

Men så; disse Afghanistan-sakene gir ansikt til en brutalitet som ikke stemmer overens med utenriksdepartementets bilde av Norge som brukes for hva det er verdt i internasjonalt samarbeid. I dette bildet er vi gode, utforskende og smarte; vi har et moralsk kompass og arbeider for å bevege verden i riktig retning. Derfor er dette av nasjonal interesse. Hva har dere tenkt til å gjøre med det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.