Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sakens prosa

GJENNOM TI ÅR har svenske og norske forskere samlet seg om å studere slike tekster som i Norden kalles «sakprosa».

Undersøkelsene spenner fra soldathåndbøker via radio-talkshow

til lærebøker og lærd essayistikk. Felles for forskningen er

at man utforsker samspillet mellom sak og prosa. Dette

samspillet er mer komplisert enn vi ofte tenker oss.

«Hold deg til saken!», lyder en velkjent oppfordring til den

utflytende debattanten. Rådet er godt, men utilstrekkelig. For

det første glemmer vi at mye debatt nettopp er kamp om å

definere saken. Var det for eksempel bare de som snakket om

irakiske masseødeleggelsesvåpen som holdt seg til saken da FN

vurderte å støtte en krig mot Irak?

For det andre er oftest ikke saken helt uberørt av hvordan vi

omtaler den. Mye vitenskapelig krangel de siste femti årene -

med radikal positivisme og konstruktivisme som ytterpunkter -

har dreid seg om et eldgammelt filosofisk problem: I hvilken

grad eksisterer virkeligheten uavhengig av hvordan vi snakker

om den? Er en spade fremdeles en spade når alle tenkende og

gravende individer er utdødd? En kraftig drøvtygget uttalelse

av den nylig avdøde franske tenkeren Jaques Derrida oversettes

gjerne slik: «Det finnes ingenting utenfor teksten». Men hvis

saker kun er tekst, forsvinner skillet mellom sakprosa og

skjønnlitteratur. Mange har med god grunn og stort temperament

tatt avstand fra slik relativisme, hvor altså tekster bare

forstås i forhold til hverandre, uten å måles mot noen

håndfast virkelighet. Men i sin iver etter å redde vitenskapen

fra det filosofen Hans Skjervheim kalte «intellektuelt

sjølvmord» kan de sinte kritikerne lett komme til å slå noen

viktige, nyere erkjennelser ut med badevannet.

IKKE MINST DEN russiske litteraturforskeren Mikhael Bakhtin har fått titusener av nysgjerriges øyne opp for hvordan

tekster er bakt inn i hverandre og henger sammen - det som

Holbergprisvinneren Julia Kristeva døpte til

«intertekstualitet» for førti år siden. Først slo dette ordet

mest an blant skjønnlitteraturforskerne, men i dag er det et

hovedbegrep også blant dem som vil forstå faglitteratur og

bruksprosa. Også en bok som Rutebok for Oslo kan med stort

hell studeres som dialog og konflikt mellom politiske,

økonomiske og moralske normer og tekster. Bakom synger

bussene, selvsagt. Men rutebokas mange tekster er med på å

bygge sporveien som system - i hodene våre, og dermed i

virkeligheten.

En nesten like berømt «oppdagelse» er talehandlingsteorien som

ble utviklet av filosofene Ludvig Wittgenstein, John Austin og

John Searle, alle opptatt av hvordan vi kan forandre «saken»

med ord. Når for eksempel presten erklærer «Derfor erklærer

jeg at dere er rette ektefolk», er de to personene ved alteret

ved hjelp av åtte ord forvandlet til et ektepar. Løfter og

påbud er andre talehandlinger - et spørsmål er for eksempel

oftest et påbud om å svare. Og ytringen «Jeg har vondt i

magen» er vel så mye et følelsesuttrykk og en påstand om

talerens tilstand som en avbildning av en nøytral virkelighet.

Dette kan høres selvsagt ut, men da filosofene tenkte disse

tankene ut, ga det sterk ammunisjon til kritikken av dem som

ville bygge vanntette skiller mellom sak og prosa. Viktige

deler av virkeligheten eksisterer ikke uavhengig av vår måte å

snakke og skrive på.

DA FILOSOFENE George Lakoff og Mark Johnson for et kvart århundre siden ga ut boka Metaphors We Live By, satte de i gang et skred av metaforstudier. Forfatterne påviste hvordan

både vår tenkning og tale er grunnleggende metaforisk. For

eksempel er det blitt en selvfølge i vestlig kultur at «høyt»

er bra og «lavt» er dårlig. Er så høy i uttrykket høy kvalitet

bare en død metafor? Det vil neppe de kortvokste gå med på!

Det Lakoff og Johnsons bok gjorde - den ble endelig oversatt

til norsk i 2003 - var å bevisstgjøre forskere og studenter

verden over om at de såkalt «døde» metaforer slett ikke er

døde, men har stor kulturell og politisk betydning.

TRE PROSJEKTIDEER: For aktuell sakprosaforskning anno 2005 er slik nyere teori om tekstsammenheng, talehandling og

metaformakt stort sett felles tankegods. Men dette betyr ikke

at vi har fått en ny fagdisiplin med sin egen fasttømrede

teori og metode. Norsk og nordisk sakprosaforskning tar mål av

seg til å være åpen og inkluderende overfor mange interesser

og tradisjoner. For eksempel vil noen legge mest vekt på språk

og stil, mens andre finner samspillet mellom tekst og medium -

eller selve saken - mest interessant. Slikt mangfold kan gi

mye ny kunnskap.

La meg peke på noen felter det vil være særlig viktig å vite

mer i tiden som kommer. Samtidig inviteres litteraturforskere,

pedagoger, ingeniører - ja, alle nysgjerrige Dagblad-lesere -

til å være med å utvikle tre prosjektideer.

ARBEIDSLIVETS TEKSTER: Det er neppe tvil om at stadig flere er nødt til å produsere skriftlig prosa i stadig større deler av

arbeidslivet: Også rengjøringsarbeidere, sjukepleiere og

trailersjåfører er blitt tekstprodusenter i stor stil. Det er

all grunn til å stille seg kritisk til skjemavelde og

rapporteringsmani, men for sakprosaforskeren er det vel så

viktig å spørre: Hva skiller gode bruksanvisninger og skjemaer

fra dårlige? Hva betyr arbeidslivets nye tekster for dem som

skriver og leser dem? Hvordan virker de inn på produksjon og

tjenesteyting? Hva er god skrive- og lesekompetanse anno 2005?

VITENSKAPENS EGEN PROSA: I noen år har det vært høyeste mote å «avsløre» at heller ikke vitenskapens språk kan gi noen nøytral avbildning av virkeligheten. Det er gammelt nytt. Vel så viktig er det nå å undersøke hvordan ulike syn og stemmer

blir fremmet, nedkjempet og kanskje oversett i vitenskapens

prosa. Hva skjer for eksempel med et manuskript som må endres fem ganger før det kan komme på trykk i det mest

prestisjefylte tidsskriftet? Har det betydning for

perspektivvalgene i et norsk, samfunnsfaglig forskningsmiljø

dersom alle tekster skal skrives på engelsk?

FAGENES FORMIDLING: Sannsynligvis går det ikke lang tid før en ny innkjøpsordning for sakprosa er på plass. Mye vil dreie seg om allmennrettet faglitteratur. Men hvordan kan fag formidles slik at mange ulike lesere inviteres inn i tekstene, i stedet for å se på seg selv som passive mottakere av

fakta-informasjon? Hva er det - bortsett fra faguttrykk,

setningsbygning og fotnoter - som gjør noen tekster langt mer

tilgjengelige og inkluderende enn andre? Og, med

Alnæs-debatten friskt i minne: Hvordan kan fagprosaforfatteren

på samme tid stå fram med sin egen stemme og generøst slippe

andres til - uten at boka blir en sitatsamling?

Skolens nye læreplan gjør lesing og skriving til hovedsak i

mange fag, og en mengde sakprosasjangrer skal trekkes inn i

fagenes formidling. Hva kjennetegner de ulike sjangrene?

REM TENE, VERBA SEQUENTUR - hold saken fast, så kommer ordene av seg selv! Slik lyder et tilforlatelig, mer enn 2000 år gammelt retorisk råd. Kanskje har rådet bidratt til altfor

enkle forestillinger om forholdet mellom sak og prosa. Å

studere sakprosa i dag er å utforske spennende

vekselvirkninger mellom tekst og virkelighet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media