Saker og Thing

Powertriopunkrockjazz. Og vel så det.

Miroslav Vitous Group m/Michel Portal

CD: Det ferske studioalbumet «Bag It!» er et godt og rockete argument for å få med seg The Thing – Mats Gustafsson, saksofoner, elektronikk; Ingebrigt Håker Flaten, kontrabass, elektronikk; Paal Nilssen-Love, trommer – når trioen spiller på Moldejazz i neste måned. Selv om også dette bandet til tider streifer innom sine egne musikalske klisjeer, oppstår det sjelden hendelsesløse transportetapper under konsertene, ei heller så på «Bag It!».

DET handler egentlig om to plater, en 46 minutters cd pluss en bonus-cd med den halvtimelange improvisasjonen «Beef Brisket» (en hyllest til Ruby’s BBQ i Austin, Texas). Med god hjelp av lydtekniker Steve Albinis stramme tilnærming er mye av The Things formidable sceneutstråling merkbar også gjennom disse fem studiokvarterene, fra det øyeblikket Gustafsson blåser i gang The Ex’ heavyriff, «Hidegen Fujnaka Szelek», i kjent ta-ingen-gisler-stil. Håker Flaten hiver seg på grunnrytmen som en mann på flukt fra amfetaminiserte torpedoer mens Nilssen-Love starter en serie eksplosjoner, og trioen bevarer pulsen over i 54 Nude Honeys’ «Drop the Gun». Den korte, punkete melodifiguren blir effektivt filleristet og spilt til tørk før Gustafsson og Håker Flaten skrur den over i et elektronisk støyhelvete på hver sin kanal i stereobildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TITTELLÅTA, «Snusvisan» og trioens original «Hot Doug» er The Thing på sitt mest typiske med rolige innganger, crescendobygging og hyl&skrik. Nettopp dette store dynamiske spennet – i den ene øyeblikket Nilssen-Love på myke perk-poter over skinn og cymbaler, i det neste Gustafsson som en saksofonatlet fast bestemt på å rette ut hornet med ren lungekraft – gjør The Thing så mye mer interessant enn en mer tradisjonell powertrio. Ellingtons «Mystery Song» og Albert Aylers «Angels» gir albumet en styggvakker, bluesfylt avrunding, mens bonusplata er The Thing i et stort nøtteskall: En unik trio, både mild som en mett skolepatrulje og farlig som ei tirret geriljagruppe.

MIROSLAV VITOUS (61) var den originale kontrabassisten i Weather Report, men sluttet i 1973 da bandet, ledet av Joe Zawinul og Wayne Shorter, dreide en kollektiv og ganske fri, improviserende musisering mot et mer funky og elektrisk uttrykk som i sin tur skulle bli en viktig premissleverandør for den såkalte jazzrocken og fusionjazzen. På sitt nye album, «Remembering Weather Report», vender Vitous tilbake til det opprinnelige konseptet, og har samlet et svært så kompetent band til å realisere intensjonene: den sveitsiske trompeteren Franco Ambrosetti, tenorsaksofonisten Gary Campbell og trommeslageren Gerald Cleaver fra USA og den franske klarinettisten Michel Portal.

SELV kontrabasser han bredtonet og virtuost med bue og fingre og tar iallfall ikke mindre enn tilmålt plass, enten det handler om variasjoner inspirert av Shorters «Nefertiti», Ornette Colemans fantastiske «Lonely Woman» (i en glimrende versjon) eller lystigere originalmateriale som «When Dvorák Meets Miles» og kontrabass/bassklarinettduetten «Surfing With Michel». At han velger å minnes Weather Report uten å spille en eneste Weather Report-låt kan kanskje virke som en bittersyrlig hilsen fra en mann som for 35 år siden marsjerte ut av et band fordi han ikke fikk det som han ville, men Vitous presiserer at tittelens «remembering» går på hans eget arbeid med Weater Report og at hensikten med denne plata har vært å bruke «det konseptet jeg hadde med til den gruppa i 1970, nemlig direkte konversasjon og jevnbyrdighet mellom instrumentene».

OG DA får det heller være opp til hver enkelt å måle bittersyrlighetsnivået i det faktum at han dedikerer sin nye komposisjon «Semina» til «Joe Zawinul’s edlere hensikter». Fint låter denne minnestunden uansett.