Saklig, sant og sjokkerende

Denne uka inviterer Cinemateket i Oslo til den femte europeiske dokumentarfilmfestivalen.

Tendensen vekk fra intimsfæren og det private livets historie er tydelig og forsterker de siste åras inntrykk av at dokumentarfilmen har funnet tilbake til sitt politiske og våkne jeg,» skrev Nikolaj Frobenius, langfilmkonsulent i Norsk Filmfond, her i Dagbladet tidligere i vinter. Han var nettopp hjemkommet fra en av verdens viktigste dokumentarfilmfestivaler, IDFA i Amsterdam.

I disse dager kan man måle den politiske pulsen på dokumentarfilmen her hjemme. Cinemateket i Oslo inviterer til den femte europeiske dokumentarfilmfestivalen, Eurodok 2006, denne uka. En rekke andre arrangementer og premierer forsterker inntrykket av en ny «dokumentarfilmbølge».

Erling Borgens film «Et lite stykke Norge» har hatt førpremiere og kan få både politisk og strafferettslig etterspill. Den avslører at Aker Kværner har vært storleverandør til USAs fangeleir på Guantanamo-basen på Cuba, at Wilh. Wilhelmsen har fraktet krigsmateriell til USAs invasjon i Irak og at norsk militærutstyr ble utlånt til denne krigføringen, som Norge offisielt ikke deltok i.

Pål Winsents film «Jenta fra Oz» skal vises på Oslo Dokumentarkino neste uke. Han har fulgt sin lille niese Christina gjennom ni år til hun nå befinner seg «integrert» i den norske enhetsskolen, 10 år gammel og med en mental utvikling på 1 1/2-årsstadiet, ensom og alene i skolegården med dukkevogna. Hun levendegjør kritikken av HVPU-reformen.

KAN FILM FORANDRE verden? Spørsmålet er blitt stilt med fornyet styrke de siste par åra med framveksten av mainstream kinofilm der politiske eller sosiale tema fokuseres, uten den tradisjonelle angsten for sviktende publikumsoppslutning og røde budsjettall. I dette bildet kan man finne forklaringen på dokumentarfilmens økende politisering og publikumsappell.

Ketil Magnussen har drevet Oslo Dokumentarkino i tre år. Han har erfart den økte etterspørselen. Oslo Dokumentarkino begynte på hobbynivået med sporadiske visninger, fortsatte som månedlige arrangementer på Parkteatret Kino i Oslo og har nå forestillinger to ganger i uka, søndager på Frogner Kino og mandager på Parkteatret. Han har en teori om dokumentarfilmens vekst:

-  Jeg tror dokumentarfilmen kan fungere som en alternativ nyhetskanal eller et tillegg til de nyhetsmedier man bruker til daglig. Verden fortoner seg stadig mer komplisert og konfliktene er uoversiktlige, samtidig som nyhetsbildet preges av overflatiske oppdateringer og kortfattet nettjournalistikk. Her kan dokumentarene tilby andre perspektiver, analyser, bakgrunnsinformasjon, kritiske vinklinger og stoff til refleksjon.

-  Er dette en global trend?

OLJEDOKUMENTAR:  Tsjekkiske Martin Mareceks film «The Source» gir et rystende bilde av oljeutvinningen og det politiske landskapet i Azerbadsjan.
OLJEDOKUMENTAR: Tsjekkiske Martin Mareceks film «The Source» gir et rystende bilde av oljeutvinningen og det politiske landskapet i Azerbadsjan. Vis mer

-  Nå er det blitt det. Man kan anta at trenden startet i Nord-Amerika, motivert av behovet for å uttrykke politiske holdninger idet de store mediene, TV-kanalene og avisene, ble mer og mer utilgjengelig for kritiske stemmer. I USA har det blomstret en politisk dokumentarbølge i kjølvannet av Michael Moore og The Yes Men. Der har man oppdaget at det finnes et kinomarked for dokumentarene, i tillegg til de tradisjonelle festivalene. Flere aktører har dermed kastet seg på bølgen og kvalitetsnivået har økt. Robert Greenwalds «Outfoxed: Robert Murdoch\'s War on Journalism» og «Wal-Mart: The High Cost of Low Price» er to ferske eksempler på det siste.

DOKUMENTARFILMENS styrkede posisjon er et paradoks akkurat nå, mener Ketil Magnussen, i og med at det er blitt stadig vanskeligere for uavhengige produsenter å få vist disse filmene på TV.

-  Distribusjonen er blitt flaskehalsen i systemet. Motivasjonen hos filmskaperne og den digitale teknologien har muliggjort raskere produksjon og dermed større aktualitet i filmene. Publikum er villig til å overse at det ikke er cinemascope-kvalitet på filmene når bare fortellingene er gode. Men distribusjonsprosessen henger igjen. DVD-markedet tar seg riktignok opp. Det popper hele tida opp nye festivaler, samtidig med at de etablerte festivalene er blitt større. IDFA i Amsterdam huser nå 300 filmtitler og 100 000 besøkende. Men samtidig er det behov for nye kanaler for dokumentarfilmen, påpeker Ketil Magnussen og henviser til den nye norske portalen www.dokfront.no .

Den er et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Dokumentarkino, Cinemateket ved Norsk filminstitutt og Film fra Sør-festivalen. Her skal det gis en oversikt over dokumentarfilmtilbudet i Oslo, eventuelt i hele landet på lengre sikt. Den kommer akkurat i tide til denne ukas «dokumentarfilmbølge» i Oslo og Eurodok 2006 som åpner i dag. Denne festivalen har 54 filmer i år.

Ti av filmene her skal konkurrere om Eurodok-prisen, som innebærer DVD-distribusjon. Tidligere vinnere er Christian Freis «War Photographer» (2003), Anders Østergaards «Tintin et moi» (2004) og Hubert Saupers «Darwin\'s Nightmare» (2005). Sistnevnte går på norske kinoer nå og er et slående eksempel på de nye dokumentarfilmenes høye standard og temperatur.

FILM SOM HAMMER er et av sideprogrammene i Eurodok som kjennetegnes ved politisk slagkraft. Uttrykket er hentet fra den britiske dokumentarfilmveteranen John Grierson (1898-1972), som jobbet etter følgende målsetting: «Art is a hammer,

not a mirror». Her er smakebiter fra årets utvalg:  «Gitmo - The New Rules of War» av Erik Gandini og Tarik Saleh:

Svensk dokumentar fra den beryktede Guantanamo-basen, eller Gitmo som er slang-betegnelsen på interneringsleiren der hundrevis av «ulovlig stridende» har vært fengslet i flere år uten lov og dom og uten kontakt med omverdenen. De to filmskaperne ble mottatt med følgende strategi fra de amerikanske myndighetene i leiren: «Smil, insister på at alle har det bra, smil, vis fangeleiren fram på avstand, smil og fortsett å insistere på at alle har det bra». Filmen avslører at de samme metodene som har vært i bruk ved Abu Ghraib-fengselet, også har vært benyttet på Gitmo.  «Viva Zapatero!» av Sabina Guzzanti:

Film om ytringsfrihet i Berlusconis Italia, «en fresende blanding av humor og rettmessig indignasjon», ifølge bransjebladet Variety. Sabina Guzzanti er en kjent satiriker som i TV-serien «RAIot» på TV-kanalen RAI gjorde en ikke spesielt flatterende imitasjon av Berlusconi. Serien ble tatt av lufta etter første episode, og filmen handler om denne saken spesielt og om tilstanden i italienske medier generelt. Vaktbikkje-organisasjonen Freedom House regner ikke lenger italiensk presse som fri, den er som eneste land i den vestlige verden degradert til «delvis fri».  «The Source» av Martin Marecek:

Om oljeparadiset Azerbadsjan der virkeligheten består av oljesøl, miljøødeleggelser, korrupsjon, hemmelig politi, maktmisbruk og politisk undertrykkelse.  «Sex, Needles and Roubles» av Chloë Mercier:

Om situasjonen i Russland der AIDS-epidemien har den største spredningen i verden akkurat nå.  «Life of an Agent» av Gabor Zsigmond Papp:

Utdrag av topphemmelige instruksjonsfilmer for agenter, som det ungarske innenriksministeriet i åra 1958 til 1988 produserte i sitt eget filmstudio.  «Our Daily Bread» av Nikolaus Geyrhalter:

Film i hovedkonkurransen, også belønnet med juryens spesialpris under IDFA 2005. Nifst - og særlig aktuelt - om moderne matvareproduksjon.  «3 Rooms of Melancholia» av Pirjo Honkasalo:

Den berømte finske filmskaperen er av gjestene på Eurodok i år. I denne filmen følger hun barn som på ulike måter er berørt av krigen i Tsjetsjenia. «Sett denne filmen på MÅ SE-lista», skrev nettavisa Salon.com.