Saklighet og savn

To markante kontraster eksponeres på fotofronten.

BOK: Den fotografiske delen av billedkunståret starter sterkt med utstillinger av Ernst Schwitters i Preus Museum og Rune Eraker i Trondheim Kunstmuseum. I tillegg til bildene på veggen blir fotografene godt presentert i bokform, med publikasjoner utgitt på henholdsvis Hatje Cantz og Wigestrand Forlag. Selv om begge har sin fellesnevner i svart/hvitt-fotografiet, er kontrastene dem imellom det mest iøynefallende. Schwitters-navnet vil de fleste forbinde med signaturen Kurt Schwitters, og den i dag så verdenskjente dadaisten (som er godt representert på den storslagne DADA-utstillingen i Pompidou-senteret) var far til fotografen Ernst. Ja, egentlig mer enn det, for den selvlærte sønnen hadde sin viktigste inspirator og mentor i sitt faderlige opphav. De delte gode og onde dager, ikke minst under eksilåra i Norge og flukten herfra da deres nazistiske landsmenn kom som okkupanter.

Man Ray

Det står en egen nimbus rundt Ernst Schwitters, som i sin pure ungdom også ble direkte ansporet av legendariske fotokunstnere som Man Ray og László Moholy-Nagy. Men hans egne bilder forteller også om en tenåring som raskt lærte seg å stå på egne bein. På et nesten ufattelig tidlig tidspunkt eksperimenterte han med rayogrammer og fikk et grep om nysaklige komposisjonsprinsipper. I det hele tatt er komposisjon noe av et nøkkelord til Schwitters\' fotografier, enten det gjelder akt, landskap eller industrimotiver.

Nåtidsdrama

Selv om Ernst Schwitters la sin egen kamerakarriere på hylla for å forvalte farens arv, så rakk han ifølge fotohistorikeren Robert Meyer å markere seg som Norges mest markante modernist. Bak den etiketten fins det så vel formalistiske som romantiske og surrealistiske trekk, som på sitt beste rommer en meditativ merverdi. Det er et langt fotohistorisk sprang til det globale nåtidsdrama som utspiller seg i Rune Erakers bilder. Selv om hans utdanningsmessige bakgrunn er fotojournalistikken, så har fotografiene en virkning som går dypere enn det spektakulære nyhetsoppslaget. Her fins scener like skakende som i «Krigens ulykker» av Goya, men også situasjoner så fortettet at de formidler lengsel og tap som sinnstilstander. Bildene skildrer ingen jakt etter effekter, og blir gjennom dette inntrengende som visuelle vitnemål. Med titler som «Lyden av hat» og «Lukten av savn» kommer Gunnar Kopperud nær Erakers billedverden.