Saklighetens apo stel

Kompetent og saklig om en pressens doldis.

BOK: Martin Eides nye bok er en rapport fra ei fjern fortid. Den skildrer en periode i norsk historie da avisredaktører kunne skrive. Redaktører var først og fremst skrivende folk, dertil holdt de sine aviser i gang i ei tid før ledelse var blitt eget fag, og dertil kunst og vitenskap.Men først et klart og avklarende nei. Saklighetens lidenskap handler ikke om den konservative presses legendariske CC, majoren i Morgenbladet. Pressehistoriker Eides prosjekt har vært å trekke den nå mindre kjente Chr. A.R. Christensen, fram fra CCs skygge.

Det hendte i går

Denne bokas store fortjeneste er å synliggjøre en sentral samfunnsaktør, en liberaler og folkeopplysningsmann som virket i norsk offentlighet fra midten av 1920-tallet til seint på 1960-tallet. Christensens karriere startet med at han var Dagbladet-journalist, og sluttet da han var VG-redaktør. Underveis var han tilsynelatende med på alt, som forlagsredaktør i Aschehoug, sentral motstandsmann, medforfatter av Fellesprogrammet for gjenreisningen etter krigen, redaktør i NTB, og altså ansvarlig redaktør for det nye prosjektet Verdens Gang fra 1945 til 1967. Både i den første og den andre etterkrigstida viste han seg dessuten som en av sin tids beste historieformidlere, med bøker som «Det hendte i går», «Familieboken» (siden Familieboka), «Verden siden 1939» og «Verden siden 1945». Underveis rakk han også å være opphavsmann til pressens Vær varsom-plakat, og å ta på seg en rad viktige verv.

Biografi og sosiologi

Saklighetens lidenskap er et helt ut hederlig arbeid. Boka springer ut av stoffet Eide tidligere har samlet som VG-historiker, og har tidvis en duft av biprodukt. Når Eide innledningsvis går over vår biografiteoretiske innmark, blir det dessuten i overkant skoleflinkt og harmoniserende (desto mer utilgivelig at Knut Olav Åmås er falt ut av litteraturlista). Det er en sunn impuls å la biografien og sosiologien befrukte hverandre. Og kanskje kunne den «struktureringsteori» Eide benyttet seg av i sin VG-historie, blitt bedre etablert her. Nå blir teorien aldri godt innarbeidet i teksten. I stedet blir det påstand på påstand, til dels også gjentatte påstander. Særlig anvendes Rune Slagstads begreper, som «dannelsesagent», «handlingsideolog» og «nasjonal strateg». Det er ikke vanskelig å se at disse har relevans. Men de blir knapt nok utvidet eller beriket, bare gjentatt.

Historieformidling

Eide viser engasjement og overblikk. Han er en god formidler av makrohistorien. Her er det masse å lære. Fortellerteknisk fungerer det godt når Eide kryssklipper med Christensens egen popularisering. Men forfatteren har latt seg styre av kildene. Det blir mye «showing» og lite «telling». Og tidvis får de korte delkapitlene et listepreg.Stilen er ikke mannen. Og Eide kan skrive bedre enn dette. Her tar empirikeren overhånd: «Da lensmannen kom på sitt første besøk, søkte Christensen ly ovenfor gården - i et brattheng kalt Ravnekåsa, med tett og vakker løvskog, som i dag er fredet.» Det blir uelegant akademisk: «Historien om hvordan løslatelsen foregikk er en fortelling med utsagnskraft». Og tekstens mantraer - variasjoner over «saklighetens lidenskap» og «virkelighetens eventyr» - virker trøttende. Slike repetisjonsøvelser kan godt fungere meningsutvidende, det vet lesere av lyrikk. Men her blir det mekanisk. Av og til savner man mer avstand, kanskje endatil humor. Som når Eide føler behov for å slå fast at «serien Den annen verdenskrig var hyperaktuell». Etter at vi har fått vite at utgivelsen begynte i oktober 1939.

Pressehistorien vinner

Eide gjør et godt valg ved å vektlegge Christensens profesjonelle virke. Men han kunne vært mer konsekvent. Hvorfor ikke droppe opplysningen om at den unge Christensen «hatet danseskolen», eller temmelig utvendige poenger som at «Dannelsesagenten forsøkte å innpode vitebegjærligheten i sine barn»? Christensens avis prosjekter i ungdommen, eller gymnassamfunnets funksjon som «demokratiskole», har mer åpenbar interesse for mannens virke. Dokumentasjonsmessig er Saklighetens lidenskap overbevisende; fortolkningsmessig er den litt lite dristig.Det lå en begrensning i Christensens store talent. Og kanskje er det derfor han er blitt borte fra vår bevissthet. Han var ikke en moderne avismaker som klarte å være med på den omleggingen som førte VGs til suksess. Da var hans tid over. Ikke alle vil bebreide ham.I den grad det hos Eide finnes en konflikt mellom pressehistoriens og biografiens sjangerkrav, er det pressehistorien som vinner. Saklighetens lidenskap er god og viktig pressehistorie; den er ikke like god som biografi.