Sakprosa for enhver pris?

I tre år har Norsk kulturråd hatt en prøveordning for innkjøp av sakprosa. Prøveordningen er nå under evaluering, og i løpet av høstens budsjettbehandling på Stortinget blir det trolig avgjort om ordningen skal gjøres permanent fra 2009. Skribentorganisasjonene, med Norsk faglitterær forfatterforening i spissen, presser på for at ordningen skal videreføres. Ja, ikke bare det: De faglitterære forfatterne har ved flere anledninger tatt til orde for at ordningen bør utvides kraftig fra dagens nivå. De fleste synes å mene at en utvidelse av antallet innkjøpte titler er den beste veien for å fremme god, norsk sakprosa. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i det.

Men først litt bakgrunn: I dag forvalter innkjøpsordningen for sakprosa et budsjett på 10 millioner kroner i året. Antallet innkjøpte titler var i 2006 50, i 2007 endte vi på 49 innkjøpte titler. Ifølge vedtektene skal ordningen omfatte «sakprosabøker i en essayistisk, fortellende eller resonnerende form», skrevet for et allment publikum. Blant de prioriterte sjangerne er biografier, dokumentarlitteratur, reiseskildringer og essayistikk. Blant sjangerne som faller utenfor ordningen er hobbybøker, oppslagsverk, årbøker og lærebøker. Prinsippet for ordningen er den samme som for den skjønnlitterære innkjøpsordningen: Det kjøpes inn 1000 eksemplarer av hver tittel, til distribusjon blant landets folkebiblioteker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er imidlertid en vesentlig forskjell: Mens den skjønnlitterære ordningen er automatisk, og de påmeldte titlene bare unntaksvis blir «nullet», er sakprosaordningen selektiv. Det betyr at vi bare kan kjøpe inn en viss prosentandel av de bøkene som forlagene melder på. I 2006 kjøpte vi inn 20 prosent av de påmeldte titlene. I 2007 endte vi på 23,5 prosent. Det vil si at vi kjøpte inn 49 av i alt 208 påmeldte titler. Det vil også si at jeg og de øvrige tre faste medlemmene av utvalget leser et stort antall norske sakprosatitler hvert år, noe som har gitt oss et spesielt innblikk i bredden og kvaliteten på denne litteraturen.

Det gis ingen begrunnelse for innkjøp eller avslag, annet enn budsjettmessige. Det kan imidlertid være interessant å se nærmere på hvor de 10 budsjettmillionene som ordningen forvalter faktisk havner. Et enkelt regnestykke der man deler 10 millioner kroner på 50 innkjøpte titler, gir en snittpris på 200.000 kroner pr. innkjøpt tittel. Dette er selvfølgelig et rent statistisk eksempel, den reelle prisen vil variere avhengig av sideantall, illustrasjonsgrad og så videre i den enkelte bok. Likevel kan det være greit å holde fast ved 200.000 kroner som et gjennomsnitt.

Setter vi videre 350 koner som en gjennomsnittlig utsalgspris, og dermed royaltygrunnlag for den enkelte bok, får vi dette regnestykket: Forfatteren får en royalty på 20 prosent av den såkalte hefteprisen (det vil si utsalgspris minus 15 prosent). I tilfelle innkjøp av 1000 titler med en utsalgspris på 350 kroner sitter forfatteren dermed igjen med ganske nøyaktig 60.000 kroner. Vel å merke brutto, og vel å merke som et rent statistisk eksempel.

Likevel illustrerer disse regnestykkene et viktig poeng. Nemlig at av 200.000 kroner pr. innkjøpt tittel, får forfatteren 30 prosent av pengene. De resterende 140.000 kronene, altså 70 prosent av pengene, går til andre. I all hovedsak forlagene, får vi anta.

Nå er det sikkert mange grunner til at den økonomiske fordelingen mellom forfatteren og andre ledd i bokproduksjonen er blitt slik som dette eksemplet viser. På samme måte som det sikkert er all grunn til å være glad for å tjene 60.000 kroner ekstra, takket være innkjøpsordningen. Jeg tillater meg likevel å spørre om det er en rimelig sammenheng mellom det reelle utbyttet for den enkelte sakprosaforfatteren på den ene siden, og den voldsomme politiske retorikken som omgir innkjøpsordningen på den andre siden.

Skal vi tro så vel forfatterforeningen som de regjerende politikere, er denne innkjøpsordningen nå det viktigste virkemidlet vi har for å fremme skrivingen av mer og bedre ny, norsk sakprosa. Det gir ikke minst forlagene økonomisk grunnlag for å bygge opp en slik satsning, og det gir sakprosaforfatterne bedre kår, heter det. I tillegg kommer det klassiske, sosialdemokratiske virkemiddelargumentet: Et tusen eksemplarer av hver innkjøpt tittel blir nå strødd gavmildt ut over landets bibliotekbrukere. Aldri har det vært bedre tilgang på høyverdig, norsk sakprosa. Fra Finnmark til Farsund leses det nå norsk sakprosa som aldri før, får vi anta. Ja, kanskje det?

For de faglitterære forfatternes skyld, håper jeg likevel at de ikke stirrer seg blinde på glansen rundt innkjøpsordningen. Selvsagt lyder en utvidelse av antall innkjøpte titler umiddelbart som søt musikk. Men er det riktig å slåss så hardt for en ordning der andre får 70 prosent av pengene? La oss si at man utvidet ordningen med 50 prosent, altså fem millioner kroner. Det ville bety innkjøp av ca. 25 titler til, og at 25 forfattere fikk i gjennomsnitt 60.000 i ekstra royalty. Vel å merke etter at boken var skrevet og jobben gjort. Kanskje så mye som et år etterpå.

Hva om man heller hadde som målsetting å skaffe nettopp fem millioner ekstra hvert år, men da i form av frie stipendmidler og ikke i form av innkjøpsmidler. Fem millioner i året vil for eksempel kunne utgjøre 15 arbeidsstipender på 333.000 kroner hver. Da snakker vi virkelig om midler som kunne gi arbeidsrom for norske faglitterære forfattere til å skrive den kvalitativt sterke og nyskapende sakprosaen som alle etterlyser. Noe som i sin tur vil gi innkjøpsordningen økt legitimitet, og gi gode argumenter for en utvidelse på sikt.

Jeg tror derfor at en videreføring av dagens innkjøpsordning med 50 titler i året – i kombinasjon med flere, frie stipendmidler – er den beste veien å gå for å utvikle ny, norsk sakprosa i de nærmeste åra.