MOTTOK HYLLEST: Fra høyre Geir Hestmark, Peter Englund, Åsne Seierstad og Espen Søbye. Helt til venstre Steffen Kverneland som ble en uoffisiell nummer ellleve. 

FOTO: Nina Hansen
MOTTOK HYLLEST: Fra høyre Geir Hestmark, Peter Englund, Åsne Seierstad og Espen Søbye. Helt til venstre Steffen Kverneland som ble en uoffisiell nummer ellleve. FOTO: Nina HansenVis mer

LILLEHAMMER-NOTATER

Sakprosa-liste med savn av humor og originale grep

Norge har fire av ti bøker blant de utvalgte.

Kommentar

LILLEHAMMER (Dagbladet)

Dommen har falt. De viktigste sakprosabøkene i Norge, Sverige og Danmark skrevet etter årtusenskiftet er kåret. Etter en større nominasjonsrunde står ti bøker igjen. Vi registrerer at tre danske, tre svenske og fire norske bøker står på lista, i en kåring som er arrangert av Norsk Litteraturfestival, Morgenbladet, Weekendavisen og Aftonbladet. I går ble vinnerne avslørt og diskutert både av jurymedlemmer og uavhengige sakkyndige under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, der vinnere og nominerte kunne nyte lunsj under det vårgrønne bladverket i Parken, et par timer før en skikkelig regnbyge brøt den meteorologiske idyllen som har hersket hittil i uka.

Her er de lykkelige vinnerne: Fra Danmark Tom Buk-Swienty: «Slagtebænk Dybbøl» (2008), Lone Frank: «Mit smukke genom» (2010) og Peter Øvig Knudsen: «Blekingegadebanden I-II» (2006-2007). Fra Sverige Kerstin Ekman: «Herrarna i skogen» (2007), Peter Englund: «Stridens skönhet och sorg» (2007) og Yvonne Hirdman: «Den röda grevinnan: En europeisk historia» (2010). De norske er Karin Sveen: «Klassereise. Et livshistorisk essay» (2000), Espen Søbye: «Kathe, alltid vært i Norge» (2003), Åsne Seierstad: «To søstre» (2016) og Geir Hestmark «Istidens oppdager» (2017).

I en intervjurunde med jurymedlemmer og eksperter etter kåringen, viste det seg at Steffen Kvernelands «Edvard Munch» (2013) må kunne betraktes som en slags uoffisiell ellevte bok på lista. Den ene etter den andre bejublet boka. Jurymedlem Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet, fortalte at hun hadde ville ha den med, men at hun ikke hadde fått med seg de andre jurymedlemmene. Professor i sakprosa, Johan Tønnesson, snakket varmt om boka, i likhet med Vinduets redaktør Maria Horvei.

Jeg er helt enig. Av flere grunner. Kvernelands bok har kvaliteter som man kan savne på lista. For det første går den nye veier. Som sakprosaverk er den dypt original, uten å miste sin troverdighet som biografisk prosjekt. Hvis det er noe som mangler på lista, så er det bøker som stilistisk og språklig fører sakprosaen i nye retninger. Lista er ment å skulle speile en ny tid, men er når alt kommer til alt dypt tradisjonell. De fleste av de ti bøkene opererer med en form som er velkjent og utprøvd.

Åsa Linderborg påpekte at humaniora og historie er gjennomgående temaer i de utvalgte bøkene. Man finner få spor av sjangeroverskridende, litterære forsøk. Den mye omtalte nyjournalistikken er med unntak av Åsne Seierstads bok stort sett fraværende. I motsatt ende av den dramaturgiske skalaen står Espen Søbye med sin strenge arkiv-metode.

Verdt å merke seg er at alle de svenske og danske bøkene er skrevet i perioden 2006-2010. To av de norske er derimot fra 2000 og 2003, de andre to er splitter nye, utgitt i 2016 og 2017. Det ble påpekt at forholdene for sakprosavirksomhet stort sett er bedre for norske forfattere enn for deres naboer i øst og syd. Støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening gjør arbeidsforholdene betydelig bedre.

For øvrig etterlyste professor Tønnesson humor. Han har rett, det skader aldri. Da hadde det også hjulpet med Steffen Kverneland, ikke sant?