Sakprosa til folket!

INNKJØPSORDNING: 1. april har Sindre Hovdenakk en kronikk om innkjøpsordningen for sakprosa. Han presenterer noen merkelige regnestykker og konkluderer med at i stedet for å utvide ordningen, bør det avsettes fem millioner kroner til stipend til forfatterne.

Hovdenakk later til å tro at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFF) interesser i ordningen primært er knyttet til de merinntekter som vil tilkomme de forfatterne som får bøkene innkjøpt. «... er det riktig å slåss for en ordning der andre får 70 prosent av pengene?», er hans retoriske spørsmål.

NFFs engasjement i denne saken har ikke vært knyttet til den enkelte forfatters mulige merinntekter. Vi har vært opptatt av å gi litteraturinteresserte bibliotekbrukere tilgang til denne litteraturen.

I forbindelse med den aksjon som førte fram til innkjøpsordningen fikk vi gjort en undersøkelse som viste at veldig mange små folkebibliotek landet rundt ikke hadde råd til å kjøpe inn sakprosa. Det trengtes tiltak for å få litteraturen ut til folket, og ingen annen ordning ville fungere bedre enn et statlig innkjøp til landets bibliotek.

Innkjøpsordningene er først og fremst markedsstimulerende tiltak.

Ved igangsettelsen av innkjøpsordningene i 1965 var det et klart mål å få ned prisen (1000 flere eksemplar av hver tittel skulle få enhetsprisen ned), få bøkene spredd og dermed få interessen for litteraturen opp, få redusert forlagenes risiko og få stimulert skrivingen ved å gi noe høyere royalty til forfatterne. I dag har vi fem ulike innkjøpsordninger, og vi har grunn til å hevde at disse har fungert godt.

En utviding av sakprosaordningen vil i større grad sikre forutsigbarhet for forlagene når de beslutter å satse på prosjekter, og samtidig vil ordningen stimulere til økt innsats for å høyne kvaliteten. Det skal være gjevt å bli innkjøpt, og bibliotekbrukerne skal vite at det er gode bøker i hyllene.

I tillegg til innkjøp av 150 titler, mener vi det meget gode grunner for å stimulere forfatterne direkte, slik Hovdenakk er inne på. NFF har i sitt litteraturmanifest foreslått en markant økning i antall garanti- og arbeidsstipend til sakprosaforfattere som ønsker å leve av å skrive.

Vi skulle tro at det norske samfunn i dag både finner gode grunner for å stimulere sakprosamarkedet og til å styrke forfatterne. Det vil være en god investering for norsk språk, demokrati, kunnskap og store leseopplevelser.