Sakprosaen og det «litterære»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

VED FLERE ANLEDNINGER

de siste ukene, senest i kronikken «Fiksjon og virkelighet» i Dagbladet 28.2., har professor i litteraturvitenskap Arne Melberg problematisert en av de viktigste distinksjonene i vår moderne tekstkultur, nemlig skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Ifølge Melberg skjer det i våre dager en utvisking av dette skillet fordi sakprosaen ofte anvender «fiksjonens litterære grep», mens romanene «demonstrerer en tørst etter virkelighet, og ikke nøyer seg med fiksjonen». Melberg foreslår betegnelsen «prosa» for disse grenseoverskridende tekstene, og han ser «prosaen» som et felt der litteraturvitenskapen kan samarbeide med flere andre språk-, kultur- og tekstvitenskaper. Dette er interessant, men representerer intet «sjokk på Blindern» (jf. Dagbladet 23.2.).

Som sakprosaforskere har vi ingen problemer med å godta Melbergs hovedpoeng; selvsagt er det ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Og en invitasjon til tverrfaglig samarbeid tar vi gladelig imot. Likevel har vi en del motforestillinger til å gå inn i det såkalte «prosa»-feltet på de premissene Melberg skisserer.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer