Sakprosaen og det «litterære»

VED FLERE ANLEDNINGER

de siste ukene, senest i kronikken «Fiksjon og virkelighet» i Dagbladet 28.2., har professor i litteraturvitenskap Arne Melberg problematisert en av de viktigste distinksjonene i vår moderne tekstkultur, nemlig skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Ifølge Melberg skjer det i våre dager en utvisking av dette skillet fordi sakprosaen ofte anvender «fiksjonens litterære grep», mens romanene «demonstrerer en tørst etter virkelighet, og ikke nøyer seg med fiksjonen». Melberg foreslår betegnelsen «prosa» for disse grenseoverskridende tekstene, og han ser «prosaen» som et felt der litteraturvitenskapen kan samarbeide med flere andre språk-, kultur- og tekstvitenskaper. Dette er interessant, men representerer intet «sjokk på Blindern» (jf. Dagbladet 23.2.).

Som sakprosaforskere har vi ingen problemer med å godta Melbergs hovedpoeng; selvsagt er det ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Og en invitasjon til tverrfaglig samarbeid tar vi gladelig imot. Likevel har vi en del motforestillinger til å gå inn i det såkalte «prosa»-feltet på de premissene Melberg skisserer.

KORT FORTALT VIL

Melbergs «prosa»-forskning dreie seg om å undersøke hvordan tekster bygger opp sin troverdighet som virkelighetsgjengivelser ved hjelp av litterære grep: «jo mer litterært konstruert [...], desto mer troverdig blir framstillingen». At sannhet ikke bare er «et spørsmål om framstillingens overensstemmelse med historisk virkelighet», men at sannhet også må produseres i tekster, har han naturligvis rett i; retorikken har fortalt oss det samme i over to tusen år. Det vi imidlertid ikke kan slutte oss til, er påstanden om at sannheten produseres ved hjelp av «fiksjonens litterære grep». Ifølge Melberg bruker flere av dagens sakprosaforfattere, for eksempel Åsne Seierstad, slike «litterære» grep for å skape en dokumentarisk effekt og dermed gi framstillingen troverdighet.

Det vi opplever som problematisk med Melbergs argumentasjon, er at den forutsetter at det finnes visse språklige og tekstlige grep som er spesifikt «litterære», og som sakprosaforfattere aller nødigst får lov til å låne. Et slikt essensialistisk syn på språk, der et visst segment av språket oppfattes som litterært av natur, lar seg vanskelig forsvare hvis man setter den moderne skjønnlitteraturen inn i en større kulturell og teksthistorisk sammenheng. Dette gjelder også det «litterære grep» som Melberg trekker fram i sin kronikk: «direkte anførsel og presens» brukt for å skape inntrykk av at det omtalte skjer her og nå, selv om forfatteren i virkeligheten skriver i ettertid.

HAN HAR SIKKERT

rett i at dette er et vanlig grep i moderne skjønnlitteratur, men det er ikke nødvendigvis litterært av den grunn. I Herennius-retorikken, skrevet en gang på 80-tallet f.Kr, finner vi en definisjon av den retoriske figuren demonstratio som nærmest er identisk med Melbergs såkalte «litterære» grep: «Demonstratio er når man framstiller noe med ord på en slik måte at handlingen og saksforholdet viser seg foran øynene våre», og denne effekten oppnår man blant annet ved å gjenfortelle fortidige hendelser i presens. Demonstratio ble imidlertid ikke brukt i «skjønnlitterære» prosaframstillinger, men i juridiske og politiske taler - slikt som vi i dag ville kalt sakprosa. Atle Kittang, som ellers er en varm forsvarer av det skjønnlitterære verkets grenser, har i en tidligere studie om litteraturhistorieskrivning pekt på hvordan romanforfatterne har adoptert historikernes fortellertekniske grep, slike som den «objektive forteljeteknikken med bruk av ein 'upersonleg' eller 'fråverande' forteljar».

SÅ HVOR HØRER

disse grepene egentlig hjemme, i skjønnlitteraturen eller i sakprosaen? Hvis vi skal få til en tilnærming mellom litteraturvitenskapen og sakprosaforskningen, må vi forsøke å legge slike eiendomstvister til side. Det burde være mulig å enes om at vi som tekstforskere har å gjøre med et stort spekter av språklige og tekstlige grep, som i prinsippet kan brukes i enhver sjanger, både skjønnlitterære og saksorienterte, og så får vi deretter diskutere hvordan disse grepene best kan studeres.

Litteraturforskere har uten tvil mye å bidra med også i utforskingen av sjangere som ikke skaper forventninger om en skjønnlitterær lesning. Melberg har selv nevnt historieskrivning, reiseberetning og biografi. Her aner det oss at det er tale om en forsiktig utvidelse av den litterære kanon tilbake det omfanget som var vanlig før den estetiske innsnevringen midt i forrige århundre. Så seint som i 1953 kunne politikeren og sakprosaforfatteren Churchill få Nobels litteraturpris for sitt «mastery of historical and biographical description as well as for brilliant oratory in defending exalted human values». Men så røk Melbergs nye interesseområder ut av både prisvinnerlister og litteraturhistorier.

KANSKJE KAN

litteraturforskerne nå vende sin interesse langt over både ny og gammel kanon. Ikke minst i betraktning av litteraturvitenskapens fornyede interesse for samspillet mellom tekst og historie, burde de kunne tilby sin kompetanse for å forstå de mange hyllekilometre med saksorienterte tekster som er viktige av andre grunner enn deres eventuelle dikteriske mesterskap. I slike studier er det imidlertid viktig at man inngår i en dialog med eksperter på de sakene som tekstene gjelder, for eksempel botanikere, typografer, fysikere og byråkrater. Et forbilledlig eksempel på en litteraturviters møte med et annet fag finner vi i kanadieren Phillippe Carrards Poetics of the New History (1992). Han nærmer seg nesten ett hundreårs fransk historieskrivning med nysgjerrig og fascinert ydmykhet, samtidig som han underlegger den samme historieskrivningen nådeløs retorisk-litterær analyse. En vilje til dialog mellom fag gjennomsyrer framstillingen.

Den samme dialogen med sakkunnskapen bør for øvrig finne sted når man nå skal finne kriterier for å definere hva som skal omfattes av den bebudede innkjøpsordningen for sakprosa. Ellers kan man risikere at «litterær kvalitet» i formell forstand blir et hovedkritierium, slik at «litterært» blendende lettvektere premieres.

I DEN AKADEMISKE

utforskingen av den delen av litteraturen som blir forstått gjennom den historisk relativt nye kategorien «skjønnlitteratur», vil litteraturvitenskapen utvilsomt fortsatt spille hovedrollen. Men det er samtidig gledelig dersom en fremragende forsker som Arne Melberg nå melder delvis «overgang» til (sak)prosastudier. I Norge er vi nå i ferd med å legge det andre av to store forskningsprosjekter om sakprosa bak oss. I det første - Norsk Sakprosa 1994-98, ledet av Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen - bidro ikke minst litteraturforskerne med mange glimrende enkeltartikler, men prosjektet manglet teori om forholdet mellom tekst, kontekst og historie og var preget av en liknende essens-tenkning som den vi her har kritisert. I det andre prosjektet - Prosjektmiljøet Norsk sakprosa 2000-2003, ledet av Kjell Lars Berge - er det utviklet både teori og fornyende analyser, men nesten uten bidrag fra litteraturvitere. De er nå ytterst velkomne, men helst uten essensialistiske overgangssummer.