Sakprosaens innflytelse

SAKPROSADEBATTEN: Hva er litterær innflytelse? Hvordan kan en tekst påvirke en hel nasjon? Dette er noen av de mest relevante spørsmålene vi stiller i forbindelse med Dagbladets kåring av de 25 viktigste sakprosabøkene i Norge etter annen verdenskrig. For det er innflytelse og påvirkning det hele dreier seg om. Andre litterære spørsmål, som spørsmålet om litterær kvalitet, er her blitt henvist til parenteser, for ikke å si strøket.

Kvalitet er liksom en skjønnlitterær kategori, og skal vi tro juryen, er de viktigste sakprosautgivelsene de bøkene som har satt tematiske spor etter seg. Kåringen fremstår som en presentasjon av «kulturbøker», dvs. bøker som (ifølge juryen) ikke er til å komme forbi, bøker vi fortsatt må lese fordi de har betydd og (hva noen av dem angår) fortsatt betyr mye.

Og nettopp derfor er det mulig å argumentere for at Ingrid Espelid hører til det samme litterære selskap som Jens Bjørneboe. I likhet med Bjørneboe, har Espelid servert oss store porsjoner virkelighetsforståelse. Vi trenger ikke foreta en grundig sammenligning mellom de to forfatterne for å få frem dette poenget. Det som forener dem, finner vi i ord som innflytelse og påvirkning.

Men hvordan måler vi innflytelse? Er det mulig å kartlegge de litterære sporene? Og kan vi ta det for gitt at et verk forblir hva det var? Er det ikke slik at et verk endrer karakter i møte med nye lesere, nye tider, nye fortolkningsregimer? Og hva er det man overser når man presenterer en slik liste?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det er slående at Dagbladets liste over de 25 viktigste sakprosatitlene fra etterkrigstidens Norge er så å si uten liberale, liberalistiske og konservative bidrag, selv om politiske tekster er tungt representert,» skriver redaktør i tidsskriftet Minerva, Torbjørn Røe Isaksen. Heldigvis fletter han inn et korrigerende «så å si», for ingen kan påstå at venstreradikaleren Bjørneboe aldri har påvirket en høyreorientert leser. Og hva med den høyrevridde Knut Hamsun, som er representert på listen med «På gjengrodde stier»? Alle vet at Hamsun er en ledestjerne også for folk på venstresiden.

Selvfølgelig kan man kritisere sommerens sakprosakåring ved å etterlyse bøker. (Selv skulle jeg gjerne sett en av Francis Bulls titler på listen.) Men «hvilket-betydelig-verk-savner-jeg-debatten» er ikke særlig konstruktiv. Listen foreligger, og den er Dagbladets liste (og ikke VGs, ikke Aftenpostens, ikke Minervas). Listen sier noe om et fortolkningsregime som Dagbladet ser nødvendigheten av å verne om. Med denne kåringen bidrar Dagbladet til en alt annet enn interesseløs nylesning av etterkrigstidens Norge.

Et slikt bidrag skaper forargelse. Hvilket kan oversettes med at det debatten mangler er en god dose besinnelse. Den videre diskusjon vil bli langt mer konstruktiv hvis debattantene kjølig observerer at Dagbladet ikke gir seg ut for å være Historiens inspirerte medium, men en kulturpolitisk aktør, ja, en aktør som vil påvirke sine lesere.