Sakprosaens moralske voktere

Kjartan Fløgstads siste bok, «Grense Jakobselv», har ansporet til debatt. Diskusjonen dreier seg om Fløgstad ikke har vært etterrettelig nok i sin bruk av historiske kilder som danner bakteppet for romanen. Historikere, kulturredaktører og professorer forsøkt å overby hverandre med velmenende råd og vink til romanforfatteren. Man får inntrykk av at Fløgstad har brutt noen grunnleggende kjøreregler for romanskriving og således har opptrådt uredelig. Per Anders Madsen i Aftenposten trekker tråden tilbake til plagieringsdebatten rundt Karsten Alnæs’ verk «Historien om Norge», mens sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson hevder Fløgstad burde ha utstyrt romanen med en litteraturliste.

Men er Kjartan Fløgstad en så urutinert forfatter som kritikerne gir inntrykk av? Neppe. Det er fristende å snu bevisbyrden, for de kritiske innvendingene som blir reist mot boka synes å springe ut av en grunnleggende forvirring. En forvirring knyttet til forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa, om grensen mellom fiksjon og virkelighet.

Som forfatter Karsten Alnæs påpeker, leser kritikerne «Grense Jakobselv» som om den skulle være både fiksjon og sakprosa. I et slikt perspektiv ser det ut som om Fløgstad er ute etter å legge frem et historisk forskningsarbeid, og tilfeldigvis har valgt romanformen som medium.

«Grense Jakobselv» er en roman, en fiksjonsfortelling. Det betyr at bokas innhold ikke kan leses som utsagn om virkeligheten. Det som måtte forekomme av dokumentarisk materiale i boka, blir fiksjonalisert. Romanfiksjonen homogeniserer nemlig alt innen sitt felt. Det vil si at skildringer som tilsynelatende inneholder historiske fakta, for eksempel beskrivelser av Sør-Varanger

Artikkelen fortsetter under annonsen

i 1940, ikke refererer til en historisk virkelighet, men kun er å betrakte som litterære bestanddeler i selve romanen. Også romanens titte «Grense Jakobselv» er kun en rekvisitt som er like fiktiv som andre elementer i teksten. Dette vet selvsagt Fløgstad, men hans kritikere synes å tro at det uproblematisk å betrakte romanen som både fiksjon og fakta. Dette er imidlertid en grov feilvurdering av romanens evne til å si noe om virkeligheten

I «Grense Jakobselv» er man for eksempel fullt klar over virkelighetsstatusen til romanfortellingens to jeg-personer. Vi er aldri i tvil om at de er fiktive, og det er heller ikke på noe tidspunkt fare for at vi forveksler dem med den virkelige forfatteren Kjartan Fløgstad. Dermed blir det også fullstendig absurd å diskutere utsagn fra disse to litterære skikkelsene som om de skulle referere til en historisk virkelighet.

Jeg registrerer at det er påfallende mange aktører i debatten som nokså uanstrengt vifter en moralsk pekefinger i ansiktet på Fløgstad. Dette skyldes nok hovedsakelig at det har foregått en åpenbaring innen sakprosafeltet i det siste. På forsommeren lanserte nemlig medieforskeren Paul Bjerke ideen om en Vær varsom-plakat for sakprosaen. Et fint initiativ, og Bjerke reiser mange viktige problemstillinger når han forsøker å sette etikk på sjangerens dagsorden. Men det er også et annet viktig innspill Bjerke kommer med i denne sammenheng: En oppfordring om å tydeliggjøre skillet mellom skjønnlitterær fiksjon og sakprosa. Hvorfor dette er sentralt får vi illustrert i debatten rundt Fløgstads bok, for det er ikke bare sakprosaen som blir skadelidende om man ikke opererer med en klar differensiering mellom fiksjon og fakta. Man risikerer nemlig å underkaste skjønnlitteraturen en moralsk kodeks som den overhodet ikke kan svare for. Alle tekster underlegges de samme etiske krav. Det virker som om Fløgstads kritikere nettopp følger en slik universell logikk, hvor alle tekster underlegges de samme etiske krav.

Bjerkes forsøk på å sette etikk på dagsorden i sakprosafeltet er betimelig, men da må man selvsagt begrense de etiske retningslinjene til å gjelde kun dette feltet. I motsetning til Bjerke, er det ikke alle som makter dette. Det er nettopp det som skjer når historiker Tore Pryser rykker ut og beskylder Fløgstad for plagiat. Det som kanskje er enda mer alarmerende er at Pryser på dette punktet også får støtte av sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson. Sistnevnte hevder altså at Fløgstad burde utstyrt romanen med kildehenvisninger. Et slikt pålegg er i beste fall naivt og i realiteten fullstendig meningsløst. Det er noe forbausende at professor Tønnesson er til de grader ustø når det gjelder tekstvitenskapelige problemstillinger. Og det er nærliggende å tolke dette i lys av at sakprosafeltet de siste årene har styrket sin stilling betraktelig, og formaningene fra Tønnesson er nok snarere et symptom på faglig imperialisme. Slik viser debatten rundt Fløgstads bok hva som skjer når man ikke klarer å tøyle sin iver. I så måte har forlagsredaktør Geir Gulliksen helt rett når han i forbindelse med debatten rundt Grense Jakobselv uttaler at romanen er under press fra sakprosaen.

Nettopp derfor er det viktig at en Vær varsom-plakat også sier noe om sakprosaens egenart, slik at ikke også fiksjonsfortellinger blir vurdert ut fra disse etiske normene.

Dersom man rydder opp i forvirringen som hersker rundt skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa, kan man også innkassere andre viktige gevinster. Ikke minst vil det bli mye lettere å lokalisere det som virkelig kan kategoriseres som illegitim skrivepraksis, nemlig å skrive sakprosa ved hjelp av rene litterære fiksjonsstrategier, for eksempel bruken av indre monolog. Den svenske forfatteren Jan Guillou hevder at debatten rundt boka Grense Jakobselv er særnorsk. Han har tydeligvis glemt at det på nyåret var et voldsomt oppstyr rundt Liza Marklunds bok «Gömda». I Sverige hadde man akkurat de samme spørsmålene oppe til debatt: Forholdet fiksjon og fakta. Fløgstad-debatten viser med all tydelighet at det er på tide å trekke en uoverstigelig grense mellom den skjønnlitterære fiksjonen og den faktabaserte sakprosaen. Slik vil man kunne unngå urimelige angrep fra sakprosafeltet på romanforfattere, samtidig som vi unngår at skjønnlitterære fiksjoner blir utgitt som sakprosa.